Foto: Unge Høyres debattleir ble avholdt på Hove i Arendal fra 8. til 12. august, og Unge Høyres skoledebattanter ble skolert for å bli klare til de viktige skoledebattene. (Av: Sebastian)

Valget

Det er mye spennende som skjer om dagen. Valget nærmer seg, og Akershus Unge Høyres debattanter gjør seg klare til Unge Høyres debattcamp 2009. Våre utvalgte debattanter en uke til Hove i starten av August.

UngeHoyre.no

Unge Høyre har også valgt å oppdatere sine nettsider den siste måneden. Endelig har vi nettsider som ikke er 10 år for gamle.

Blaatt.com

På bloggen er det også endringer. Etter en (for lang) nedetid i slutten av juni, jobber jeg med å oppdatere designet på bloggen. Forhåpentligvis skal det bli både funksjonellt og fint.

(Tester litt det nye designet disse dagene, så det kan være grunnen til at siden ikke fungerer optimalt.)

Alt bestemmes i dag av media. Vi tror at vi velger selv, men egentlig er valget gjort for oss allerede. Selvsagt finnes de som tør å gå sine egne veier, de som ikke tar avisenes sannhet som den sanne historien. Men den store befolkningsmassen i Norge vil jeg nok tro at blankt tar det de store avisene og tv kanalene sier for gitt. Selv om media ikke nødvendigvis lyver, så velger jo et debattprogram på tv hvilke klipp de skal bruke, og ikke minst, hvilke partier som stilles i et godt/dårlig lys.

For å se vekk fra politikken litt kan man jo forsåvidt si at Paradise Hotel ble avgjort av TV3 selv. Petter skulle egentlig ut av programmet men da brøt TV3 inn og lot en annen deltager gå istedet for petter. Petter som senere vant konkuransen skulle altså egentlig ikke ha vunnet…

Det er akkurat dette jeg mener i forhold til at media velger hvem som vinner, også i politikken. Så kansje vi i grasrotbevegelsene ikke burde gå ut i gata og snakke med folk på gata, men snarere drive lobby virksomhet hos VG, Dagbladet, TV2 og NRK?

1. Avklar samarbeidsspørsmålet en gang for alle. Internt i Høyre vil folk si at partiet har vært tydelig i samarbeidsspørsmålet lenge, men utad oppfattes det ikke alltid slik. Dette landsmøtet må rydde enhver tvil om samarbeidsspørsmålet til side. Høyres klare svar burde være at et borgerlig flertall må gi borgerlig regjering, og at partiet ønsker å sette seg ned med de partiene som kan bidra til det. Det inkluderer også Frp dersom de to partiene får flertall alene. Alle veier til en styringsdyktig regjering går via Høyre.

2. Gi velgerne to eller tre hovedsaker. Lytt til rådene fra Jan Petersen som i Aftenposten sukker over valgkampen i 1997: ” I 1997 hadde vi svært mange budskap, jeg husker dem sant å si ikke selv, alle sammen.”.

3. Politikken er viktigere enn regjeringsmakten. Politikk er vilje til makt, men makt gir bare mening dersom partiet får gjennomslag. Lytt til rådene fra Unge Høyre: Gi velgerne klar beskjed om hva partiet vil gjøre dersom det blir borgerlig regjering.

4. Vær tilstede i samfunnsdebatten også utenfor Stortinget. Politikk er noe mer enn dokument 8 forslag og komitéarbeid. Et levende parti må kaste seg hodestups inn i sin tids debatter, kontroverser og paradokser.

5. Ideologi er god markedsføring. Det er en grunnleggende ideologisk forskjell på et konservativt parti og sosialdemokratiet. Selv i sin moderate utgave bygger sosialdemokratiet på en idé om at den sterke statsmakten kan skape et bedre samfunn, og derfor undervurderer den hvilket rom som bør overlates til enkeltmennesker og de små fellesskapene. Dette er ikke skrivebordspolitikk, men en levende verdidebatt som velgerne er opptatt av.

Enkelte i partiet mener at ledelsen har fulgt disse rådene langt på vei, men det er ikke slik det oppfattes utadd. Høyres meninger blir borte i mengden når de først uttaler seg, Torbjørn har helt rett i at Høyre må ut med noen få klare budskap. Måten budskapet blir formulert på må også bedres, den vanlige mann i gata skjønner ikke fagutrykk som er vanlige på løvebakken! Høyres ledelse bruker alt for ofte slike fagutrykk og det gjør at “lytterne” mister totalt interessen.

Mener også at Torbjørn er inne på et veldig godt poeng når det gjelder sammarbeidsspørsmålet, det å legge den debatte død en gang for alle gjør at vi slipper unna spekulasjonene i media og det eneste argumentet den rød-grønne regjeringen har på hvorfor man ikke skal stemme blått.

Selv ser jeg frem til Landsmøtet og tror det kan bli et både spennende og viktig Landsmøte som vil bli satt ned i Høyres lange historiebøker.

Det kreves ikke mye kreativitet for å se at det samme gjelder også slag i andre sammenhenger, som f.eks nå i den kommende valgkampen. Det er Høyres rolle i dette jeg nå vil lufte mine klumsete kommentarer til.

Planen og initiativet er to vidt forskjellige ting. Planen innkluderer strategi, taktikk, analyser (eksterne og interne) om hva man vil gjøre. Initiativet derimot handler om hva som faktisk er på agendaen, det som er drivende for kampen for alle involverte parter, enten de ønsker det eller ikke.

Gjengen på høyres hus har sikkert lagt en plan. Hva denne går ut på er naturlig nok ikke kjent, men vi får anta de har peiling på hva de planlegger selvom det ikke er Karl Rove eller Bill Clinton som har styrt det. (selvom man kanskje blir litt skeptisk til noen av kampanjene/gimmickene). Det man immidlertidig ikke kan styre selv, uansett hvor god man er til å planlegge, er å sette dagsorden, det som preger den generelle valgkampen. Og det er her jeg frykter H kommer til kort.

- Regjeringen ved AP i spissen kan sette dagsorden ved å lansere nye tiltak mot finanskrisen
- FrP kan som nylig klart vist sette dagsorden ved å snakke om innvandring og integrering

Høyre (eller for den saks skyld KrF og Venstre) kan ikke sette dagsorden ved å snakke om
- den samme gamle politikken de har hatt før
- bare kritisere regjeringen, i generelle vendinger uten konkrete endringsforslag (“den mangler optimisme”)
Med andre ord, hvis man rett og slett ikke vil endre noe, ligger man ganske dårlig an.

Initiativet er dermed på sett og vis bundet til hva slags politikk man vil føre som vil føre til relle endringer fra status quo. Jeg finner en underlig form for tilfredstillelse i dette, en slags rettferdighet, med at hvis du ikke vil gjøre noe, så blir man også glemt.

Det er snart Landsmøte i Høyre. Der kan delegatene gjøre sitt med å faktisk vedta en ny bold politikk på hva man faktisk vil endre hvis man skulle komme i regjering. Slik at man har noe å dra frem som kan sette dagsorden. Og slik vinne valget.

Les: Kurt skal hjelpe AP

Det er ikke tilfeldig at ordet Kid kommer opp heller, Bobby Jindal er nemlig hele 10 år yngre enn president Obama. Ikke nok med det, men han har indiske foreldre som flyttet til statene året før han ble født. Likhetene mellom Jindals og president Obamas historier er slående, og kansje kan Jindal være en solid utfordrer mot president Obama hvis den nåværende presidenten ikke innfrir.

Jindal som er født hindu, konvertete til katolisismen mens han gikk på high school noe som sikkert var lurt når vi ser tilbake på hva president Obama måtte gjennomgå rundt om han egentlig var kristen eller ikke.

Bobby er i dag guvernør i Louisiana, han er den første Indisk-Amerikanske kongressmedlemmet så i likhet med president Obama er han en banebrytende person.

Jeg kunne i alle fall likt å sett at i stedet for en hund i det hvite hus, så kunne det vært en ape kalt Apu. Eller hva med en KwikImart på hjørnet:P

The Mac

Det er mange som mener at 8 nye år med McCain, er 8 nye år med Bush’ agenda. Dette virket fra starten av helt utenkelig. McCain, the Maverick, snakket rett fra leveren, og hans oppgjør med kristenfundamentalistiske evangelistledere gav håp om en president med mindre religiøs intoleranse.

Men så kom det skjebnesvangre valget av visepresident. Det valget der han skulle stake ut kursen fremover, og han valgte neocon delen av det republikanske hus. Et valg som har blitt gjort alt for mange ganger de siste årene. Denne kursen har blitt fulgt videre, og den sympatiske reformatoren har valgt en sti som ikke har vært den gamle senatoren verdig.

Obama

At Obama skulle kunne slå ut både Edwards og Hillary og vinne demokratenes gunst var veldig imponerende, og ikke minst overraskende. Han var den nye politikeren på landsmøtet i 2004 som trollbandt alle med sine taler, og har vært lovprist for denne egenskapen siden. Selv om talekunst bør gå i skuffen for å være irrelevant når man skal velge president er det naturlig å dra frem den optimismen som Obama virker å fremme. I økonomiske nedgangstider er det nødvendig å ha en president som oser av håp, dette mener jeg Obama vil gi.

Men Obama er ingen sosialist, heldigvis, for de som måtte håpe det. Han kommer til å være en helt annen president enn det venstresiden i Europa tror. Riktignok er han et langt stykke fra Bush, men han er likevel til høyre for det norske Høyre i en del saker.

Økonomi

Like før den horrible oktobermåned klarte McCain kunststykket å karakterisere seg selv som noe svak på økonomisk politikk. En beskrivelse som Obama kampanjen med hell har klart å meisle inn i det amerikanske folk. McCain kalte Bush’ skattekutt for de “aller aller rikeste” veldig urettferdige da de kom, og stemte imot disse – men har nå til hensikt å gjøre dem permanente. Forstå det den som kan. Det er vel ikke annet å tro enn at McCain har funnet ut at han simpelthen må akseptere noen nederlag på egen politikk for å få med seg høyresiden av eget parti.

McCains sterkeste kort er hans tro på frihandel, mens Obama gang på gang har snakket om mer proteksjonisme. Dette taler ikke til Obamas fordel, men det er god grunn til å tro at Obama ikke vil reversere NAFTA avtalen som Bill Clinton fikk igjennom. Noe han også har gitt utrykk for til Time. Hva gjelder annen økonomisk politikk setter jeg min lit til The Economist, som har gitt Obama full støtte for hans politikk.

Rettsystem og opportunisme

I løpet av neste presidentperiode er det god grunn til å tro at det vil bli nødvendig med utskiftninger i høyesterett. Som vi vet er det presidenten som plukker disse ut, og i et allerede politisert rettsapparat vil neste president ha stor innflytelse på USAs utvikling de neste tiår hva gjelder abort, homofili og andre sosiale saker. Spesielt i denne sammenheng mener jeg at det er viktig å få inn en demokrat som president.

Presidentkandidater i USA kan takke ja til en kampanjestøtte direkte fra staten, gitt at man velger å ikke ta imot penger fra noen andre givere. Dette sa Obama ja til før valget var ordentlig i gang, men når alt kom til alt, var svaret nei. Hvorfor? Fordi hans kampanje ville klare å samle inn mye mer penger på egenhånd. Denne formen for opportunisme gagner ikke troverdigheten, men var nok rett likevel.

Sikkerhet

Til å starte med hadde jeg store motforestillinger mot Obamas tilbaketrekningsstrategi for Irak. Etter at han vant over Hillary i primærvalgene har det vist seg at han har moderert sine uttalelser om å umiddelbart få troppene hjem, til å gjøre det på en ansvarlig måte. Det er riktignok ikke annet å vente, men hans retorikk var ganske annerledes i starten enn den er nå.

På Iran-spørsmålet mener jeg Obama har en mye bedre innfallsvinkel enn det McCain har. Hans vilje til å gå inn i forhandlinger med Iran uten å ha diktert alt innholdet minner om pragmatikk og realiteter mer enn en gammel utdatert og omskrevet Beach Boys sang, “Bomb Iran”.

The Change We Need

Den noe unge senatoren fra Illinois har etter en lang valgkamp vist seg å være det riktige valget for president i USA. Barack Obama er den forandringen USA trenger. Sorry Mac.

I valget 2005 kan jeg forstå at FRP “følte” seg noe overkjørt. At man ble sett på som et støtteparti, men ikke noe man kunne ha med seg. Hagen var krass, men gjorde kanskje rett i å stille hardt mot hardt… Han klarte uansett å gi de andre borgerlige partiene en skikkelig lærepenge. Prisen var dessverre også like synlig for egne velgere – fire år med sosialistisk flertall.

Når vi nå med stormskritt begynner å nærme oss valgnatten 2009, er det pussig at Høyre og FRP virker å spille et slags politisk chicken-run. Hvem bøyer av først?

Venstre og KRF har vært klare nok i sine meninger; FRP er utelukket. Og når Høyre gang på gang sier at “vi ønsker å samarbeide med alle”, har man møtt Siv Jensens “nå må Høyre vise hva de vil”. FRP trenger å spille sitt spill som offer, og det virker mer og mer klart hver gang Høyre blir den store stygge ulven. Det eneste partiet på Stortinget som sier JA til et samarbeid. Hvorfor ha fiender når… KRF og Venstre er de to partiene som står i veien for FRP i regjering, og det er noe FRP må ta innover seg. Men problemet til FRP er at de ikke tjener på å angripe KRF og Venstre, det er Høyres velgerene som vil samarbeide med FRP.

FRP kommer til å komme i regjering, og det er ingen grunn til å være redd for det. I et samarbeid med Høyre vil det også bli et godt samarbeid vil jeg tro. Skolene vil bestå, helsevesnet skal bedres, og gud forby vil vi få litt færre bomringer her i landet. Alt FRP trenger å gjøre nå, er å ta den politiske debatten og ikke tro at alle som angriper på politikk også står klare til å kaste egg ved neste folkemøte.

En grei oppsummering:
Obama snakker om samarbeid på tvers av partilinjer og ideologier, og om forandring.
Hvis vi går fra snakking og over til handling, så ser vi at Obama aldri har gjort mye for å fremme et godt samarbeid, har hindret forandringer som ønsket å bekjempe korrupsjon og han benyttet seg av de mest korrupte delene av det demokratiske partiet for å vinne makt.

Kan det hende at amerikanske velgere ser noe som norske aviser nekter å forstå?