Rasisme på Rasisme
I Sofienbergparken for mange måneder siden skjedde det noe forferdelig. En mann ble slått ned av en annen person og ble livstruende skadet. To ambulansesjåfører kom til stedet og valgte å ikke ta med mannen. De mente at det virket som om han hadde det bra.
I etterkant har ambulansesjåførene blitt angrepet av et mediepress som hverken Valla, Osmundsen eller Kahn kunne takle. Men de har ikke bare blitt beskyldt for å lyve, og eventuelt utføre sin jobb dårlig. De har blitt beskyldt for å være rasister. Medienes verste skjellsord…
Rasismen i Norge fikk et ansikt. Eller rettere sagt; ambulansesjåførene fikk skylden for det som vondt var. I månedsvis opplevde mange utenforstående problemer på jobb, og deres kollegaers "rasisme" var grunnen. Ambulansesjåfører, som har valgt å bruke livet sitt til å hjelpe mennesker, bar djevelens tegn.
Det er få yrker jeg har mer respekt for enn ambulansesjåførene. De er mennesker som hver dag møter lidelse og problemer. De er mennesker som hjelper opp damen på 80 med hjerteinfarkt, mannen på 25 med brukket bein og jenta på fire med pusteproblemer. De er mennesker som gjør meg stolt. De er mennesker som virkelig ofrer alt for at du og jeg ikke skal ende våre liv i morgen.
At et menneske i nød ble etterlatt i hjelpesløs forfatning er noe både ambulansesjåførene og Ali Farah er nødt til å leve med resten av sine liv. Men jeg er veldig skeptisk til å tro at dette er på grunn av rasisme. Når et menneske har tatt et livsvalg ved å hjelpe andre mennesker, og jobber som ambulansesjåfør i Oslo, er det ikke naturlig å etterlate en døende person fordi man mener han har "feil" hudfarge..
Slik jeg ser det av Ali Farah.
Ali Farah har måttet tåle urett. Han skulle blitt plukket opp og tatt med inn til sykehuset, og han velger å svare offentlig på ambulansesjåførens intervju i A-Magasinet. I dette svaret skjer dette:
"For dere dokumenterer jo bare det dere har interesse av å dokumentere. Det er det som har gjort at mange av mine brødre har blitt aggressive med dertil fullstendig meningsløs adferd."
"Når hvite folk reiser rundt i verden, liker de å få service. De blir ansett som frihetssøkende, gode mennesker, som liker å drikke te rundt omkring i nabolaget. Mens når vi reiser, så blir vi sett på som snyltere og kriminelle, og blir sjelden invitert i et eneste selskap, med mindre dere trenger noen til å vaske gulvene eller lage maten deres. Selv når vi sitter fredelig og spiser vår egen mat, risikerer vi drittslenging."
Den mediedekningen som har vært det siste året har ikke akkurat vært balansert. Ambulansesjåførene har blitt presentert som Norges største rasister og Ali og Nora har brukt mediene flittig til å fortelle sin side av historien. Gjennomgangsmelodien har IKKE vært at ambulansesjåførene har gjort en feil i sin tjeneste. Det har vært at de har hatt rasistiske motiver for sine handlinger den dagen.
Kronikken burde Ali Farah blitt frarådet å trykke. Ikke bare fordi det er et direkte, personlig, og offentlig angrep på en person som åpent står frem med sine psykiske problemer som følge av en feil i tjenesten.. men fordi det åpenbart ødelegger hans egen sak. Troverdigheten er borte med et pennestrøk.
Hendelsen den dagen i Sofienbergparken, sommeren 2007, var en tragisk dag for både Ali Farah, ambulansesjåførene og det norske folk. Ali ble satt i unødvendig medisinsk fare, ambulansesjåførene misforstod situasjonen, og det norske folk ble kollektivt ansvarlige for rasisme. I hvert fall ambulansesjåførene.
I dag er tragisk for Ali Farah, som fikk kronikken sin pubisert av Ny Tid.
I flere aviser den 21. mai leser vi at 
