En fersk frukt er ikke moden

ObamaSå var det klart. President Barack Obama er kåret til årets vinner av Nobels fredspris for sine intensjoner om en mer fredelig verden. Men er en President, som ikke har sittet et år en gang i posisjon, en verdig kandidat? Faktum er jo faktisk det at President Barack Obama kun hadde sittet som President i USA i to uker før fristen for å nominere folk til fredsprisen.

Det viktigste Obama hadde gjort i de to ukene han hadde på seg til å bli nominert er uten tvil ordren om at “Gitmo” skulle stenges. Er dette nok?

Det er ingen tvil om at Obama har tatt et viktig initiativ for en verden uten atomvåpen, med mer diplomati og ikke minst et helt annet syn på klimaspørsmålet enn sin forgjenger. Men er håp, ønske og visjoner nok for å kunne kalles en verdig vinner av denne prisen? I så fall er det på høy tide at Miss World vinner prisen, hun er jo tross alt “imot krig og sånt”

Hvordan vinne en kosmisk krig

Jon Stewart i The Daily Show hadde et utrolig interessant intervju med Reza Aslan om islamisme og mulig utvikling, global kamp mot terror og mer. Videoen anbefales på det sterkeste.

Intervjuet handler om måten man har valgt å se på krigen mot terror, og hvordan radikale grupper som ønsker sosial forandring innenfor egne landområder går fra å ha en agenda man kan forholde seg til, til å bli grupper med det umulige målet om verdensherredømme.

The Daily Show With Jon Stewart M – Th 11p / 10c
Reza Aslan
thedailyshow.com
Daily Show
Full Episodes
Economic Crisis First 100 Days

Saker om innvandring og religion i verden i dag:
Mann steinet i Iran
Flertallet av den norske befolkingen vil begrense innvandringen
Griseslakting og kristne
Massedrap i Tyrkia
Iran henretter to gutter og her

Et forsøk på å mene noe fornuftig

Det er vanskelig å forestille seg en situasjon med flere tiår med okkupasjon og fattigdom, men det er lett å forstå sinne og frusterasjon. Det er også lett å forstå mødre som føler hat mot de som gjør at skoleveien kan være en dødsfelle.

Det gir ingen mening å diskutere hvem som kastet den første steinen. Den ble kastet for generasjoner siden, og hatet er sterkere enn noen sinne. Med den forferdelige situasjonen i Gaza blir vi alle minnet på at årtier med oppbygget hat og vold ødelegger livene til millioner av mennesker på begge sider av konflikten. Det viktigste for partene er å finne en løsning. Den finner de politisk og ved forhandlingsbordet, ikke millitært.

William har i løpet av de siste dagene skrevet noen innlegg om krigen i Gaza. Israel er en suveren stat, og har rett til å forsvare seg. Han har skrevet om krigens grusomheter, og demokratiets kamp i Israel. Det har kommet gode tilbakemeldinger på hans innlegg, men det har også kommet mye personangrep og likn. Det er ikke vanskelig å forstå at det er en umulig oppgave å finne en løsning med det debattnivået som er her i fredelige Norge.

På samme måte som at USAs rungede stillhet og totale fravær av kritikk rettet mot Israel er et problem, vil en tilsvarende boikott eller ensidig støtte den andre veien være negativ. For meg virker det opplagt at en løsning må komme igjennom diplomatiske kanaler, og de vil ikke holdes åpne med den linjen endel Palestina-venner virker å ønske. Det samme gjelder selvfølgelig for Israel. Det å kun støtte, eller vise sympati for, den ene siden av konflikten vil ikke gi noen endring i situasjonen.

Den eneste løsningen som jeg kan se er en tostatsløsning. Den vil først komme med en varig fredshvile uten israelske bombetokt mot palestinske “terrorister”, eller raketter sendt mot israelske småbarn. Samtidig har ikke verdenssamfunnet råd til å gå glipp av enda en sjanse til å snakke med Hamas.

Som Eirik Løkke argumenterer for så finnes det ingen løsning uten å involvere Hamas i fredsforhandlingene. Hamas representerer halvparten av det palestinske folk, og har etter mange tiår med (primært) humanitært arbeid fått et enormt sterkt rotfeste i det palestinske folk. Det å si at man ikke ønsker å forhandle med terrorister, og inkludere Hamas i denne betegnelsen, vil være det samme som å si at man ikke ønsker å forhandle med det palestinske folk. Og det er vel når man kommer frem til erkjennelsen om at man ikke ønsker å forhandle med den ene parten, at man virker å bruke betegnelsen “-venn”.

Hvilke kriterier som må oppnåes for en varig fred er sagt gang på gang. Det krever stans i terroranslag, tilbaketrekking fra okkuperte områder, stans i korrupsjon og mye mer. Men problemet er de mange familiene som er knust, og som vil bære nag i mange generasjoner. Problemet ligger i de religiøse tolkningene av eldgamle skrifter, som gir partene “rett” på et område. Og problemet ligger i de mange utenforliggende statenes innblanding i konflikten.

En millitær løsning, a la den det virker som om Israel har som mål med sin enorme millitære innsats siden nyttår, vil ikke være grobunn for en varig fred. Dersom den palestinske befolkningen fortsetter å bli straffet for egne, og andre lederes dårlige beslutninger, kommer vi i tiår på tiår til å se horder av nye og kampklare krigere, som er klare til å dø for en sak man oppfatter som større enn en selv. Palestinerene lider, og Israel har et ansvar for den palestinske befolkningens ve og vel. Det virker de ikke til å ha tatt på alvor. Det er i Israels egen interesse at palestinerne har det bra. På samme måte som at fattigdom gir grobunn for kriminalitet, er den uakseptable humanitære situasjonen i Gaza en utløsende faktor for ekstremisme.

Et nytt personlig bekjentskap i den senere tid, har påminnet meg om situasjonen i Nord-Irland. Et område som nesten har gått i glemmeboken, men som i aller høyeste grad bør bli trukket frem i tider som denne. Den fantastiske utviklingen som vi har sett de siste årene bærer håp om at også andre konflikter kan løses.

I fjor hadde Akershus Unge Høyre besøk av den israelske ambassadøren til Norge. Dette var et svært lærerikt møte for mange av våre medlemmer, og veldig relevant for å forsøke å forstå den situasjonen vi ser i dag. Til helgen er det AUHs årlige konferanse, og vi er stolte over å få besøk av Palestinakomitéen på dette møtet for å gi oss et innblikk i situasjonen for det palestinske folk. Jeg håper dette møtet vil bli like lærerikt.

Sivile tap kan være nødvendige

Jeg er gørrlei hele Operation Cast Lead nå.

Men jeg vil si en ting. Vi har i dag en merkelig instilling at krig aldri er løsningen og at sivile tap aldri kan godtas.
Det er, desverre får en vel si, feil. Noen ganger er krig eneste løsning, og når man kriger vil sivile tap forekomme.
Mener virkelig noen i dag at England burde ha kapitulert under andre verdenskrig fordi det kunne være sivile tap?
Mener noen virkelig at man skulle ha avblåst D-Dagen fordi en eller annen fransk bonde antagelig ville dø?

Nei, selvfølgelig ikke. Sivile dør, det er tragisk, men det er slik det er.
I virkelig gamle dager når man oppfattet at krig var noe for gentlemen, var det få sivile tap. Hærene stilte seg opp mot hverandre i felten og hugde løs på hverandre til den ene siden løp. Med moderne krigføring er desverre ikke det mulig

Langt verre blir det likevel når kujoner som Hamas gjemmer seg blandt sivile. For når de gjør dette tvinger de den israelske hæren til å se på alle sivile som mulige soldater, med de tragiske konsekvensene det har, med de tragiske konsekvenser det fører med seg.
Ikke bare var det Hamas som startet denne konflikten med å sende raketter mot sivile, det er de som nå må bære ansvare for at uskyldige palestinere dør, siden de selv gjemmer seg bak dem. Ikke bare det, de benytter seg også til en viss grad av barnesoldater – så burde det komme som noen overraskelse at mange barn har gått tapt?

I Norge har vi en veldig skjev dekning av denne konflikten, ikke minst takket være to leger. På en måte er det riktig, for Hamas har ikke det maskineriet Israel har, og man burde alltid sørge for å høre på den svake.

Men, det betyr ikke at vi noengang skal glemme hvem som aktivt forsøker å drepe sivile og benytter sivile som skjold, og hvem som forsøker å skåne sivile.
Med andre ord, vi skal ikke glemme hvem som faktisk moralsk sett har rett.

Ps; Det ser ut som om FrP igjen klarer å sko seg på dette.

Det er godt å se at Israel fortsatt har tenner

Som seg hør og bør er det mye skriverier om midtøsten for tiden.
Ganske forutsigbart er også det meste håpløst tull fordi det stort sett kommer fra enten neokonservative galninger som mener de gjør Guds ærend ved å støtte Israel eller venstreraddiser som er forberedt på å støtte hvem som helst for å skade vesten og dyrke offerfølelsen hos alle ikke-vestlige.
Heldigvis så finnes det noen venstreraddiser som vet langt bedre. Jeg vil forresten anbefale alle å følge nøye med på Mick Humes (han er en liberteriansk marxist) skriverier. (Og pro-Israelerene får ingen bonus for dette forsøket)

Så la oss slå fast en ting med en gang; Ingen av partene har helt rett, og ingen har helt feil. Når det er sagt, skal jeg prøve å få gått litt til bunns i en del ting;

Det første som irriterer meg er påstanden om proposjonal styrkebruk. Det sies at Israel har svart med overdreven styrke på Hamas angrep. Dette er en komplett ulogisk tankegang. Et direkte proporsjonalt svar ville være om Israel bygde ustyrte raketter som de på måfå sendte inn over Gazastripen med et uttrykt ønske om å skade sivile. Men, ville det liksom ha vært bedre?
Jeg skal være den første til å innrømme at angrep på skoler er å gå for langt, men la oss ikke glemme at det er Israel som faktisk forsøker å skåne sivile, mens Hamas har utrykt et ønske om, og gjør et “hederlig” forsøk på, å ramme sivile. La oss ikke glemme at Israel har anerkjent at palestinerne har rett på en stat, mens Hamas oppgir at de ønsker å utslette både jødene og Israel, og la oss heller ikke glemme at Israel i 2000 tilbød å gi tilbake både vestbredden og Gaza, men ble blankt avvist av palestinerene, og la oss heller ikke glemme at det var Israel som først ble angrepet i 1948.

Jeg vet at det jeg sier ikke kommer til å ha noen innvirkning på hva du føler for konflikten. Fordi følelser er langt sterkere enn fornuft. Og hvem kan unngå å føle medfølelse når man ser et skadet småbarn, og hvem kan unngå å føle hat mot de som skadet det? Selvfølgelig gjør du det. Du hater de, og du hater deres “krigsmaskin”
Det er en naturlig menneskelig følelse, problemet er bare at alle dine følelser, gode og forståelsesfulle som de enn er, ikke kommer til å bidra til å løse konflikten.
Mens hard iskald pragmatikk derimot ville løse det hele ganske fort.

Det er dessverre også tilfellet for Israel, men man kan egentlig ikke klandre de, og på en måte er det godt å se at Israel fortsatt har mage og tenner nok til å ignorere det internasjonale samfunnet. For jøders følelser til det internasjonale samfunnet er nøkkelen til hvorfor de nå handler som de gjør.

Vi i AuH hadde besøk av den Israelske ambassadøren for en stund siden (vi jobber nå for å få Palestinakomiteen til å holde et foredrag for oss, så ikke mas på oss om ubalanse), og hun gjentok til det kjedelige jødenes historie og Holocaust. Så jeg skal ikke si for mye om det.
Men for å forstå hvorfor Israel nå handler som de gjør og er villig til å ignorere verdensopinionen, og “våre” forsøk på å forandre den, så må man huske på at jødene har erfart denne før, og for alt hva mennesker mente så var det ikke nok til å stoppe Holocaust, ei heller var det nok til å hindre at 13,5 millioner tyskere stemte på et parti som ønsket Jødene utryddet.
Det var verdensopinionen (interessant nok med USA i ledelsen), som hindret Israel fra å forsvare seg ordentlig under Suez krisen, og hva med i dag?

Vel, Israel prøver å få til fred, men blir angrepet av raketter av en organisasjon som oppgir at de ønsker å fjerne Israel fra verdenskartet og får høre av samme organisasjon at en ny fredsavtale er uaktuell. Kan man da anklage Israel for å ta drastiske skritt for å forsvare seg selv?
Og hva med Iran? Et land som jobber på spreng for å utvikle atomvåpen og som har en president som offentlig har sagt at hans mål er å fjerne Israel fra kartet.

Israel har til tider oppført seg idiotisk, og det er skammelig at et vestlig demokrati ikke fullstendig respekterer alle menneskerettigheter i krig. Så ja, Israel har gjort mange og til dels store feil.
Men med titalls islamistiske organisasjoner som truer både menneskerettigheter og demokrati, og ikke minst med prospekt om et nytt Holocaust fra et Iran væpnet med atomvåpen og med et ønske om å “fjerne Israel fra kartet”. Når vi da har en ubrukelig verdensopininon bestående av latterlige hippier som gjør absolutt ingenting og hverken har tenner eller mage til å stoppe denne galskapen, vel da foretrekker jeg Israels feil fremfor verdensopinionens, og konstaterer at Israels tenner er mer egnet til å passe på vesten enn det vi selv er.

Og når man ser holdningene enkelte har, så synes jeg faktisk det er godt å se at Israel har tennene i behold.
Når det finnes mennesker som er forberedt på å jakte på jøder, vel, da trenger vi ikke bare Israel, da trenger vi et Israel med skarpe tenner og med nok F-15 fly.

Klasevåpenforbudet er en vits

Norge har nå underskrevet på at vi ikke skal bruke klasevåpen. Jeg vet at stort sett hele verden er i mot meg, men beklager, det er en stor katastrofe.

Krig er ondt, ekkelt og forferdelig.
Men i en krig er jeg opptatt av at våre soldater skal ha det så lite ondt, ekkelt og forferdelig som mulig, mens fiendens soldater skal ha det så ondt ekkelt og forferdelig som mulig. Bare det er nok til å skulle ønske å beholde klasevåpen.
Det at Norge nå er mot klasevåpen innebærer ikke noe annet enn at vi garanterer at i stedet for at norske soldater bruker klasebomber, vil klasebomber kun bli brukt på norske soldater.

Men, det er også mange andre momenter. Klasevåpen er pr. i dag utrolig dårlig lagd, med en alt for lav detonasjonsprosent – det er jo det som er hovedproblemet her, småbombene eller “bomblets” blir liggende igjen udetonert.
Men, klasevåpen er utrolig nyttig. Det er den eneste konvensjonelle måten man kan ramme store områder på, og eneste måten man kan slå ut flyplasser permanent på. (Se på hvordan det gikk med britene når de forsøkte å slå ut flyplassen på Port Stanly med vanlige bomber).
Hvis klasebomber forsvinner, er det derfor et enormt incentiv for stormaktene til å gjennoppta utviklingen av taktiske atomvåpen. Og, det blir langt verre for sivilbefolkningen.

Poenget er at det er den høye andel av defekte småbomber i en klasebombe som gjør den skaden man skulle ha unngått. Og dette er også et problem for de militære.
Så hvorfor heller ikke inngå en avtale hvor man forplikter seg til å sikre 99,99% detonasjon av småbombene? Det er godt mulig, men et spørsmål om kostnader. Kostnader de militære ønsker å bruke, mens politikerne nekter.
Ikke bare hadde det vært en langt bedre løsning, men man hadde fått med stormaktene også, og da hadde det faktisk hatt noe å si.
I stedet får vi bare nok et moralistisk dokument som lar de undertegnede sette seg på sin høye hest, men som i realiteten får liten eller null innvirkning.
Det er det som irriterer meg mest her. Fordi man er opptatt av å være “snill” nekter man å innse pragmatikken, og det ender opp med at man ikke får med seg de statene man må ha med seg for å få en effekt.

Fortsatt, masse snakk og ingen handling. Ap er nok fornøyd nå.

Rydd opp, det er deres rot! (Del 1: Irak)

I USA er det mye høylytt snakk om å trekke tilbake styrkene fra Irak. Demokratene virker å ha et mål om å få styrkene hjem fra “dag én” etter at Bush har kommet seg ut av Det Hvite Hus. (Det er det forresten 337 dager, 12 timer og 10 minutter til.) Obama snakker høyt om at han aldri stemte for krigen, selv om han aldri hadde mulighet til å stemme for den. Hillary stemte for å gå inn i Irak, men det er tydelig at pipen har fått en annen lyd.

Dette irriterer meg.

Vi hører også stadige utsagn i norske aviser, fra partier og personer om at det sørenmeg er på tide å få både Norge ut av Nato, og Nato ut av verden. Og ikke minst; Usa ut av Irak og Norge ut av Afghanistan.

Hvorfor?

Vi kan diskutere oss grønne over hvorvidt det var riktig av USA å gå inn i Irak. Raynd rapporten sier at dette var “etterkrigstidens dårligst planlagte millitære aksjon”. For det gikk galt tidlig. Vi kjenner alle til at informasjonen om masseødeleggelsesvåpnene var mangelfull, feilaktig og til tider løgnaktig. Man gikk inn med under 1/3 av de troppene man burde ha gått inn med, og vi har ennå bilder på netthinnen av amerikanske soldater som lot plyndringen ta overhånd. Alt dette taler for at det var en feilslutning å gå inn i første omgang, og at det ble gjort på helt feil måte.

Irak er et helvete, men det går mye bedre enn tidligere. “The Surge” fungerer! Volden går nedover og kanskje kommer vi oss nærmere et demokratisk Irak enn vi noengang har sett tidligere.

Det er en logisk feilsluttning at man skal trekke ut amerikanske styrker, fordi man mener at amerikanerene ikke burde vært der i første omgang. Dersom man trekker amerikanske styrker ut i dag, vil det være blodbad i morgen. Det er det god grunn til å tro.

Amerikanske styrker har en forpliktelse om å rydde opp etter seg i et land som per i dag er i en vanskelig situasjon. Helt uavhengig om man mener det var en riktig handling å gå inn i første omgang. For det vil bli værre om troppene blir trukket ut. I tillegg til det å la tapet av amerikanske liv være avgjørende for hvorvidt man skal rydde opp i et blodbad man selv er medansvarlig i er moralsk forkastelig. Et hvert tapt amerikansk liv er forferdelig, og bortkastet. Men hvert eneste tapte irakiske liv under Saddam og i dag er likefullt forferdelig.

Rydd opp, det er deres rot!

Obama vil ut i 2009