På Dagsnytt 18, den 30. desember 2008:

”… fatter du håp om at Barack Obama, når han tiltrer 20. Januar kan gjøre noe med dette?
- Det ser ikke lyst ut, for han har jo valgt en stabssjef som er jøde. Og det er jo slik at amerikanske velgere ser mye mer på bibelen enn på dagens virkelighet. Og en meningsløs feil fortolkning av bibelen. ”

På Tabloid 14. januar 2009 sier Mona Levin følgende om Kåre Willoch:

”Som presterer å si på norsk TV at: ‘Obama og hans nye administrasjon kan man ikke stole på, for han har en jøde som stabssjef.’ Ikke bare er det antisemittisk, men det er jo pinadø rasistisk. For det han sier er jo at ”Obama er Svart. Så han kan… han er… han er jo manipulerbar. Det er ditt sannhetsvitne i ditt store innlegg i Sandefjords Blad som jeg leste.”
”Når han sier at Obama ikke er til å stole på fordi han har en jøde som stabssjef.”
”Det hatet som lyser ut av øynene hans, når han snakker om Israel.”

Hva synes du?

Det gir ingen mening å diskutere hvem som kastet den første steinen. Den ble kastet for generasjoner siden, og hatet er sterkere enn noen sinne. Med den forferdelige situasjonen i Gaza blir vi alle minnet på at årtier med oppbygget hat og vold ødelegger livene til millioner av mennesker på begge sider av konflikten. Det viktigste for partene er å finne en løsning. Den finner de politisk og ved forhandlingsbordet, ikke millitært.

William har i løpet av de siste dagene skrevet noen innlegg om krigen i Gaza. Israel er en suveren stat, og har rett til å forsvare seg. Han har skrevet om krigens grusomheter, og demokratiets kamp i Israel. Det har kommet gode tilbakemeldinger på hans innlegg, men det har også kommet mye personangrep og likn. Det er ikke vanskelig å forstå at det er en umulig oppgave å finne en løsning med det debattnivået som er her i fredelige Norge.

På samme måte som at USAs rungede stillhet og totale fravær av kritikk rettet mot Israel er et problem, vil en tilsvarende boikott eller ensidig støtte den andre veien være negativ. For meg virker det opplagt at en løsning må komme igjennom diplomatiske kanaler, og de vil ikke holdes åpne med den linjen endel Palestina-venner virker å ønske. Det samme gjelder selvfølgelig for Israel. Det å kun støtte, eller vise sympati for, den ene siden av konflikten vil ikke gi noen endring i situasjonen.

Den eneste løsningen som jeg kan se er en tostatsløsning. Den vil først komme med en varig fredshvile uten israelske bombetokt mot palestinske “terrorister”, eller raketter sendt mot israelske småbarn. Samtidig har ikke verdenssamfunnet råd til å gå glipp av enda en sjanse til å snakke med Hamas.

Som Eirik Løkke argumenterer for så finnes det ingen løsning uten å involvere Hamas i fredsforhandlingene. Hamas representerer halvparten av det palestinske folk, og har etter mange tiår med (primært) humanitært arbeid fått et enormt sterkt rotfeste i det palestinske folk. Det å si at man ikke ønsker å forhandle med terrorister, og inkludere Hamas i denne betegnelsen, vil være det samme som å si at man ikke ønsker å forhandle med det palestinske folk. Og det er vel når man kommer frem til erkjennelsen om at man ikke ønsker å forhandle med den ene parten, at man virker å bruke betegnelsen “-venn”.

Hvilke kriterier som må oppnåes for en varig fred er sagt gang på gang. Det krever stans i terroranslag, tilbaketrekking fra okkuperte områder, stans i korrupsjon og mye mer. Men problemet er de mange familiene som er knust, og som vil bære nag i mange generasjoner. Problemet ligger i de religiøse tolkningene av eldgamle skrifter, som gir partene “rett” på et område. Og problemet ligger i de mange utenforliggende statenes innblanding i konflikten.

En millitær løsning, a la den det virker som om Israel har som mål med sin enorme millitære innsats siden nyttår, vil ikke være grobunn for en varig fred. Dersom den palestinske befolkningen fortsetter å bli straffet for egne, og andre lederes dårlige beslutninger, kommer vi i tiår på tiår til å se horder av nye og kampklare krigere, som er klare til å dø for en sak man oppfatter som større enn en selv. Palestinerene lider, og Israel har et ansvar for den palestinske befolkningens ve og vel. Det virker de ikke til å ha tatt på alvor. Det er i Israels egen interesse at palestinerne har det bra. På samme måte som at fattigdom gir grobunn for kriminalitet, er den uakseptable humanitære situasjonen i Gaza en utløsende faktor for ekstremisme.

Et nytt personlig bekjentskap i den senere tid, har påminnet meg om situasjonen i Nord-Irland. Et område som nesten har gått i glemmeboken, men som i aller høyeste grad bør bli trukket frem i tider som denne. Den fantastiske utviklingen som vi har sett de siste årene bærer håp om at også andre konflikter kan løses.

—

I fjor hadde Akershus Unge Høyre besøk av den israelske ambassadøren til Norge. Dette var et svært lærerikt møte for mange av våre medlemmer, og veldig relevant for å forsøke å forstå den situasjonen vi ser i dag. Til helgen er det AUHs årlige konferanse, og vi er stolte over å få besøk av Palestinakomitéen på dette møtet for å gi oss et innblikk i situasjonen for det palestinske folk. Jeg håper dette møtet vil bli like lærerikt.

Alt dette har for meg fremstått som fornuftig og om ikke helt balansert, i alle fall en god moderat motvekt til noe av den ukritiske Hamas kjærligheten som har vært i media i det siste.

Men, akkurat nå kan Dagbladet rapportere om det jeg anser å være den største skandalen med det hele (dog jeg tar forbehold om at det siden kan bli avdekket noe når journalister får innpass til Gaza). Nemmelig at arabiske partier utelukkes fra valget i Israel.
Hvis dette er sant, og det må det også tas forbehold om, for Dagbladet har misinformert før i løpet av denne konflikten, er det en beslutning som ikke bare er verre enn noe annet som har skjedd fra Israelsk side i det siste, det er også en beslutning som gjør at Israel tar syvmilsskritt i retning av den forkastlige terroristorganisasjonen de kriger mot.

Etthvert lands øverste plikt er å forsvare sine innbyggere, og for det kan krig kan være nødvendig, og desverre vil det lede til tap. Det er akseptabelt i en uperfekt verden.
Men i det øyeblikket et land fjerner seg fra demokratiet, er jeg jammen ikke sikker på om det fortsatt har retten til å eksistere.
La oss håpe at Dagbladet tar feil, men på en måte tviler jeg litt på det. I krig er det demokratiet som er mer skadelidende enn noe annet.

Men jeg vil si en ting. Vi har i dag en merkelig instilling at krig aldri er løsningen og at sivile tap aldri kan godtas.
Det er, desverre får en vel si, feil. Noen ganger er krig eneste løsning, og når man kriger vil sivile tap forekomme.
Mener virkelig noen i dag at England burde ha kapitulert under andre verdenskrig fordi det kunne være sivile tap?
Mener noen virkelig at man skulle ha avblåst D-Dagen fordi en eller annen fransk bonde antagelig ville dø?

Nei, selvfølgelig ikke. Sivile dør, det er tragisk, men det er slik det er.
I virkelig gamle dager når man oppfattet at krig var noe for gentlemen, var det få sivile tap. Hærene stilte seg opp mot hverandre i felten og hugde løs på hverandre til den ene siden løp. Med moderne krigføring er desverre ikke det mulig

Langt verre blir det likevel når kujoner som Hamas gjemmer seg blandt sivile. For når de gjør dette tvinger de den israelske hæren til å se på alle sivile som mulige soldater, med de tragiske konsekvensene det har, med de tragiske konsekvenser det fører med seg.
Ikke bare var det Hamas som startet denne konflikten med å sende raketter mot sivile, det er de som nå må bære ansvare for at uskyldige palestinere dør, siden de selv gjemmer seg bak dem. Ikke bare det, de benytter seg også til en viss grad av barnesoldater – så burde det komme som noen overraskelse at mange barn har gått tapt?

I Norge har vi en veldig skjev dekning av denne konflikten, ikke minst takket være to leger. På en måte er det riktig, for Hamas har ikke det maskineriet Israel har, og man burde alltid sørge for å høre på den svake.

Men, det betyr ikke at vi noengang skal glemme hvem som aktivt forsøker å drepe sivile og benytter sivile som skjold, og hvem som forsøker å skåne sivile.
Med andre ord, vi skal ikke glemme hvem som faktisk moralsk sett har rett.

Ps; Det ser ut som om FrP igjen klarer å sko seg på dette.

Det første som irriterer meg er påstanden om proposjonal styrkebruk. Det sies at Israel har svart med overdreven styrke på Hamas angrep. Dette er en komplett ulogisk tankegang. Et direkte proporsjonalt svar ville være om Israel bygde ustyrte raketter som de på måfå sendte inn over Gazastripen med et uttrykt ønske om å skade sivile. Men, ville det liksom ha vært bedre?
Jeg skal være den første til å innrømme at angrep på skoler er å gå for langt, men la oss ikke glemme at det er Israel som faktisk forsøker å skåne sivile, mens Hamas har utrykt et ønske om, og gjør et “hederlig” forsøk på, å ramme sivile. La oss ikke glemme at Israel har anerkjent at palestinerne har rett på en stat, mens Hamas oppgir at de ønsker å utslette både jødene og Israel, og la oss heller ikke glemme at Israel i 2000 tilbød å gi tilbake både vestbredden og Gaza, men ble blankt avvist av palestinerene, og la oss heller ikke glemme at det var Israel som først ble angrepet i 1948.

Jeg vet at det jeg sier ikke kommer til å ha noen innvirkning på hva du føler for konflikten. Fordi følelser er langt sterkere enn fornuft. Og hvem kan unngå å føle medfølelse når man ser et skadet småbarn, og hvem kan unngå å føle hat mot de som skadet det? Selvfølgelig gjør du det. Du hater de, og du hater deres “krigsmaskin”
Det er en naturlig menneskelig følelse, problemet er bare at alle dine følelser, gode og forståelsesfulle som de enn er, ikke kommer til å bidra til å løse konflikten.
Mens hard iskald pragmatikk derimot ville løse det hele ganske fort.

Det er dessverre også tilfellet for Israel, men man kan egentlig ikke klandre de, og på en måte er det godt å se at Israel fortsatt har mage og tenner nok til å ignorere det internasjonale samfunnet. For jøders følelser til det internasjonale samfunnet er nøkkelen til hvorfor de nå handler som de gjør.

Vi i AuH hadde besøk av den Israelske ambassadøren for en stund siden (vi jobber nå for å få Palestinakomiteen til å holde et foredrag for oss, så ikke mas på oss om ubalanse), og hun gjentok til det kjedelige jødenes historie og Holocaust. Så jeg skal ikke si for mye om det.
Men for å forstå hvorfor Israel nå handler som de gjør og er villig til å ignorere verdensopinionen, og “våre” forsøk på å forandre den, så må man huske på at jødene har erfart denne før, og for alt hva mennesker mente så var det ikke nok til å stoppe Holocaust, ei heller var det nok til å hindre at 13,5 millioner tyskere stemte på et parti som ønsket Jødene utryddet.
Det var verdensopinionen (interessant nok med USA i ledelsen), som hindret Israel fra å forsvare seg ordentlig under Suez krisen, og hva med i dag?

Vel, Israel prøver å få til fred, men blir angrepet av raketter av en organisasjon som oppgir at de ønsker å fjerne Israel fra verdenskartet og får høre av samme organisasjon at en ny fredsavtale er uaktuell. Kan man da anklage Israel for å ta drastiske skritt for å forsvare seg selv?
Og hva med Iran? Et land som jobber på spreng for å utvikle atomvåpen og som har en president som offentlig har sagt at hans mål er å fjerne Israel fra kartet.

Israel har til tider oppført seg idiotisk, og det er skammelig at et vestlig demokrati ikke fullstendig respekterer alle menneskerettigheter i krig. Så ja, Israel har gjort mange og til dels store feil.
Men med titalls islamistiske organisasjoner som truer både menneskerettigheter og demokrati, og ikke minst med prospekt om et nytt Holocaust fra et Iran væpnet med atomvåpen og med et ønske om å “fjerne Israel fra kartet”. Når vi da har en ubrukelig verdensopininon bestående av latterlige hippier som gjør absolutt ingenting og hverken har tenner eller mage til å stoppe denne galskapen, vel da foretrekker jeg Israels feil fremfor verdensopinionens, og konstaterer at Israels tenner er mer egnet til å passe på vesten enn det vi selv er.

Og når man ser holdningene enkelte har, så synes jeg faktisk det er godt å se at Israel har tennene i behold.
Når det finnes mennesker som er forberedt på å jakte på jøder, vel, da trenger vi ikke bare Israel, da trenger vi et Israel med skarpe tenner og med nok F-15 fly.

Dagen etter landet ble opprettet, gikk de arabiske nabolandene til krig mot Israel. Ytterligere 2 kriger ble påtvunget Israel de neste 25 årene. Ting er tross alt blitt bedre de tiårene, selvom man kanskje ikke får inntrykk av dette når man ser på medieoppslagene. Fredsavtale med Egypt i ’79, fredsavtale med Jordan i ’94, og de facto fred med Saudi-Arabia har gjort situasjonen med stabil.

Og på tross av at veikartet for fred har kjørt seg fast i grøfta er det fremdeles lyspunkt på diplomatiets side. Israel var nylig på storbesøk i Qatar, og man nærmer seg nå klart å opprette offisielle relasjoner mellom gulf statene og israel (begge parter frykter Iran). Syria-relasjonene er også på bedringens vei, med Tyrkia inne som megler. Får man på plass en avtale her, er alle israels fronter trygge, bortsett fra mot Sør-Libanon som Hizbollah de facto styrer. Men med en avtale med Syria, vil man iallefall få stoppet våpenstrømmen til disse også.

Ting går i riktig retning tross alt.