The Crisis of Credit Visualized from Jonathan Jarvis on Vimeo.

Et av de viktigste og mest slående argumentene mot å gjøre noe med global oppvarming er at kulden tar flere liv enn varme, iflg Bjørn Lomborg og hans svært gode innspill i klimadebatten “Cool It!”. Han argumenterer for at det er svært mange færre som dør som følge av heteslag i verden – enn de som dør av for mye kulde. Dette argumentet kan riktignok høres noe kjølig og kalkulerende ut, men argumentet er vel at man helst bør minimere menneskelig lidelse.

Med den ulykksalige tildelingen av Nobels fredspris til Al Gore, fikk han og andre “klimavenner” cartes blanches til å fôre media med halvsanne, og usanne, historier om hva som kommer til å skje. Blaatt.com har tidligere rapportert om fantastiske oppslag om at man bør spise kenguru for å redde miljøet og at en forsker anbefaler folk å bli begravet ved et tre. Det nyeste eksemplet er: “Mer enn to barn er miljøskadelig.” Problemet er ikke nødvendigvis intensjonene, men heller at en i utgangspunktet viktig sak blir redusert til karikaturer.

Finanskrisens herjinger har gitt spillerom for moderate, effektive og kontroversielle løsninger. Vi har ikke lenger råd til å grønn-skatte bedrifter fordi vi så 4 758 konkurser og tvangsavviklinger i 2008. Tiden er inne for reell handling.

Akershus Unge Høyre vedtok på generalforsamlingen 2007 at vi var positivt instillte til kjernekraft, også uran. Dersom du ønsker å lese hele resolusjonen, er den å finne her: Bygging av uranbaserte atomkraftverk i Norge?

Kjernekraft er den av de store energikildene som har best forutsetninger for å øke sin relative andel i verdens totale energiproduksjon. Samtidig er det den mest rene energiformen vi har tilgjengelig. Med CO2-utslipp som er lavere enn vindkraft, og kraftproduksjon i enorme størrelser, vil vi kunne se enorme utslippsreduksjoner som følge av en dreining fra kull, gass og olje over til kjernekraft og “batterier”, som for eksempel hydrogen.

Det at deler av fokuset på miljøet har blitt skiftet er både positiv og negativt. På den ene siden gir mindre publisitet mindre krav om handling og mindre press på tafatte politikere og land. Dette er negativt fordi det faktisk finnes endel miljøer, som ikke legger generasjonsperspektivet til grunn for egne handlinger og påvirkning. For meg virker det rimelig åpenbart at den vitenskaplige konsensusen rundt global oppvarming gir en indikasjon på at man faktisk bør gjøre noe. Mens man med et mer optimistisk syn kan hevde at det er de kostnadseffektive løsningene som nå vil få gjennomslag. For på tross av all turbulensen vi ser i dag, er miljøet ennå helddigvis i fokus hos mange.

Edit: Sverige velger å satse på kjernekraft!

Deflasjonsspøkelset truer fortsatt, og sett fra et prinsippielt synspunkt er det langt bedre å øke lønningene, og dermed øke folks kjøpekraft, gjennom samhandlinger mellom arbeidsgiver og tager. Enn gjennom nok et håpløst forsøk på statlig innblanding, og keynsianistisk svada. Keynsianismen gjorde at “New Deal” forlenget depresjonen, lignende krisepakker nå vil kun gjøre det samme. Det er derfor langt bedre å la den økte pengemengden i markedet gå direkte til borgerene, som er langt mer effektive i sin allokering av ressurser enn det staten noengang kan være. Samtidig er det at private bruker sine egne opptjente penger det mest moralsk og økonomisk riktige (ref. the four ways to spend money), mens enhver krone staten bruker – som den har tvunget med makt fra borgerene – er moralsk feil, på grensen til forkastelig, og naturligvis økonomisk komplett ueffektivt.
Det er likevel selvfølgelig 2 momenter man må være forsiktig med, for det første vil dette svekke konkurranseevnen til næringslivet – det er lite solidarisk at 70% av de ansatte får lønnsøkning, om det resulterer i at de siste 30% får sparken. Og næringslivet er virkelig nede for telling akkurat nå, med et lavere skattetrykk og en annen regjering kunne kanskje næringslivet ha tålt relativt store lønnsøkninger. Det er ikke tilfellet nå, så en viss grad av moderasjon er nødvendig. (Dog en svekket krone vil ta bort noe av smerten for næringslivet) Man må også huske på at når arbeidsmarkedet blir dårligere så vil det egentlig betinge at lønningene skal minke – så et godt lønnsoppgjør behøver ikke nødvendigvis å innebære enormt store pålegg, et status quo er faktisk mer enn det økonomisk er dekning for akkurat nå, og vi trenger alle å spenne inn beltene for tiden.

Den andre tingen er inflasjonen som nødvendigvis må følge etter denne deflasjonen. Jeg har skrevet om dette før, men kort og godt innebærer enhver lønnsøkning nå enda høyere renter (og dermed også et enda mer moderat lønnsoppgjør i 2010 og 2011). Men det har nok LOs økonomer innsett for lengst. LO føler seg presset og trenger en propagandaseier. Så får de heller ta bakrusen etterpå.
Jeg skulle helst sett LOs makt redusert betraktelig, og skulle da gjerne sett at LO blir frarøvet denne seiren. Men spørsmålet her er om vi skal la staten få mer kontroll over økonomien, eller om “den vanlige arbeider” skal ha ledersete, og da velger jeg borgeren hver gang.
Den enkleste måten å gjøre dette på, som hadde resultert i mer kjøpekraft for den enkelte, langt høyre nettolønn, en friskere økonomi, og et sunnere næringsliv, ville naturligvis vært å gi skattelette, men det er jo denne regjeringen uvillig til å gjøre. Og da er en lønnsforhøyelse det nest beste, og det burde alle gode Høyrefolk støtte.

Dagbladet

I see.. Så etter å først ha ment at man skal deregulere bankmarkedet (det stikk motsatte av hva Høyre mente i sine alternative budsjetter), er FrP nå plutselig for en sosialistisk kontroll av markedet.

Jeg sier ikke at det å begrense banksjefers utbetaling nødvendigvis er den dummeste tingen her i verden – med statsgaranti på innskudd hjelpes de faktisk av skattebetaleren, og da burde også skattebetaleren ha noe i si.

Men! FrP har vært mot kontroll i alle år. Og bare en liten vind av populisme i motsatt retning har fått de til å snu 180 grader på en sak som burde være prinsippiell for dem.
Vi kan ta mange paraleller til global oppvarming, hvor de var mot å gjøre noe, så for, og så mot igjen, alt kalkulert etter hvor mye de kan tjene på det.

Nå, det kan faktisk sies en del positivt om å ha et populistisk parti i politikken, men hvordan i alle dager kan FrP forvente å bli tatt seriøst når de aldri er villig til å stå opp for et prinsipp og lyver mer enn en AUF’er i skoledebatt?
Jeg har sagt mye slemt om Høyre i det siste, men i det minste er vi både fornuftige og standhaftige.
FrP derimot, er en patetisk unnskyldning for et parti. Det kan være fint å ha de som en sikkerhetsventil, men at denne gjengen uten politisk ryggrad kan havne i regjeringskontorene er like skremmende som at det nå for tiden vanker SU’ere der.