Jeg har få tt en metformin hydrochloride brand name genial idé ang det norske valget. Som dere vel har fått med dere, vi tapte de greiene der. Men, det var jo flere mennesker som stemte borgerlig enn sosialistisk. Så hvis folket hadde visst at de kunne stemme bittelitt anderledes og så fikk vi en ny regjering, så hadde de da gjort det.
Så hva med å gjøre det så enkelt at metformin 500 mg price vi tar hele valget på nytt?

Dessverre er det akkurat det som nå skjer i Irland. Irene som var de eneste som fikk lov til å stemme over Lisbon, på grunn av en grunnlovsklausul lagt der for at de ikke skulle komme inn under Storbritannia, sa i folkeavstemning nei til Lisbon avtalen. EU, som ikke har så veldig mye til overs for hva folket måtte mene, har sørget for at det blir holdt nok en folkeavstemning (denne gangen for å få frem hva Irene virkelig mener), og har satt inn et enormt propagandamaskineri for å få ja.

I Europa er Demokratiets planer alltid knyttet opp til Storbritannia. Britene er glad i merkelige ting som habeus corpus og ansvarlighet overfor velgere, noe som folk på kontinentet ikke ser så stort poeng i. Derfor må vi – for å sette det litt på spissen – enten det er Napoleon, Hitler eller Brussel, se til britene for å beskytte demokratiet. Ironisk nok er det nå Irene som er Britenes beste håp for å få lov til å beskytte det.
Plan A var naturligvis at Labour og Blair skulle gi britene den folkeavstemningen de lovet dem i 2005-valgkampen. Dette har de ikke gjort. (Kanskje ikke så rart når Blair er tippet som første president? Se William Hagues fantastiske kåsering av det her)
David Cameron har derimot lovet å gi britene en folkeavstemning dersom han kan det (altså, dersom Lisbon ikke er ratifisert av alle medlemslandene). William Rees-Mogg, tidligere redaktør i The Times, og nå Lord med sete i Overhuset skriver i dagens Times at Cameron burde gjøre dette uansett, men sjansen for det er liten. Artikkelen er uansett god lesning, og avslører mange av de forkastelige overtrampene EU begår.

Plan B var at Irene skulle si nei, som den eneste nasjonen som får lov til å uttale seg etter at man omdøpte grunnloven til en avtale. Plan B holdt, problemet var at vi ikke tok i betraktning hvor lite EU egentlig bryr seg om demokratiet. Ergo kommer plan C. Hvis irene nå sier nei en gang til, kan ikke Lisbon bli endelig ratifisert før valget i Storbritannia, som må holdes senest i mai måned. Dette valget ligger Toryene an til å vinne soleklart, og britene ligger an minst like klart til å si nei til Lisbon, og uten Britenes signatur – ingen Lisbon. Det er de planene vi vet vi har og som kan virke.
Derimot melder Trueblueblood (gjennom Telegraph), en britisk konservativ blog for “grasrota” at Tsjekkia muligens kan utsette det hele lenge nok til å gi Cameron en sjanse til å holde løftet sitt.

Så der har dere det, demokratiets plan A, B, C og D. Og jeg beklager, hvis ikke engang 4 planer er nok for at Europa skal klare å forsvare demokratiet , fortjener de det ikke.

Denne valgkampen handlet om rødt mot blått, og satte Jens mot Jensen opp som toppkampen. Samtidig har sentrumspartiene Venstre og Kristelig Folkeparti sett en sterk nedgang i velgere. Høyre, FrP og Arbeiderpartiet så en oppgang av store dimensjoner. Media skal ha sin skyld i dette, med deres store fokus på disse tre partiene ble de andre partiene ganske ignorert. Det er også klart at de tre store har større valgkampmaskiner å gå på.

Det virker som om velgerne velger mindre nyansert, og på venstresiden så vi klart at mange SV-velgere har desertert til Arbeiderpartiet. Velgere fra Venstre og Kristelig Folkeparti har antakelig gått til Høyre. I stedet for den koalisjonspolitikken som er vanlig for Norge i de senere år, ser vi nå at det blir i økende grad rødt mot blått. Det politiske sentrum er i en grop nå og må gjøre det de kan for å komme seg opp.

KrF og Venstre må i høyeste grad “gjenoppfinne”, for å stjele et engelsk ord, seg selv for å trekke større velgermasser. Venstre har nå en mulighet til å gjøre så følgende Sponheims avgang, mens Kristelig Folkeparti må kanskje gå så radikalt til verks som å avsette Dagfinn Høybråten og sette nytt blod i toppen.

Så gjenstår det å se hva som skjer i de kommende år, både på Stortinget og innad i partiene.

Valget er over, og først og fremst er det på tide å gratulere hverandre. Høyre har gjort et veldig godt valg, og man har all mulig grunn til å være fornøyd, økt oppslutning gir økte ressurser for Høyre og UHL. Og med både Sponheim og Hagen ute av tinget ligger det an til et godt samarbeidsklima på borgerlig side som gjør at vi neste gang kanskje kan klare å utnytte det faktum at vi selv om vi tapte fikk 40.000 flere stemmer enn sosialistene

Men det er strengt tatt ingen grunn til å deppe. Stereotypiske høyrefolk er på mange måter de egentlige vinnerene ved dette valget, om ikke ideologisk så i alle fall personlig. For hvis man skal tro på stereotypene om Høyre er dette et godt resultat for oss, selv om det er katastrofalt for Norge. Ironisk nok er det da også verst for kjernevelgerene til AP.

Grunnen til at jeg sier det er først og fremst en historie jeg kom over for ikke så alt for lenge siden om en ganske nær bekjent. Han trengte en operasjon, og med de rødgrønne helsekøene som er skapt fordi de rødgrønne nekter å bruke offentlige midler til å kjøpe plasser på private institusjoner, så var det en 4 måneders ventetid for å få operasjonen, og dette synes han var helt uholdbart, men fikk selvfølgelig beskjed om at det ikke var noe som kunne gjøres med dette, fordi alt var fullbooket 4 måneder frem i tid. Nå, hadde han vært en stereotypisk “gutta på gølvet” AP velger hadde han pent måtte innfinne seg i å stå i denne køen. Men, nå hadde det seg slik at han har en sønn som er overlege, 2 telefoner senere kom sykehuset tilbake til ham og gav han 4 datoer for operasjon å velge mellom – første allerede neste dag og alle 4 i neste arbeidsuke av 5 dager. Og om det mot formodning ikke hadde gått å bruke kontakter kunne han da bare ha gått privat. Dette er resultatet av sosialistisk politikk. Akkurat som man en gang i tiden måtte kjenne noen i Televerket for å ikke stå 4 måneder i kø for å få telefon, eller man i Soviet måtte være partimedlem for å få kjøpt en bil før man var for gammel til å kjøre den, så skaper norske forhold forskjeller.

De med ressurser, enten til å kjøpe seg ut av helsekøer eller inn på gode skoler, eller kontakter eller kunnskap til å komme seg rundt systemet, tar mindre skade av et sosialistisk system en resten. Derfor øker lønnsforskjellene når man innfører regler for å minke dem, og derfor øker kunnskapsforskjellene i skolen når kun de rikeste har muligheter til å kjøpe seg ut – eller de ressursterke har mulighet for å få den hjelpen de trenger hjemmefra.

Vi vet ganske godt hva resultatet av 4 nye år med sosialisme i Norge blir; mindre skapervilje, fortsatt lange helsekøer, fortsatt dårlige skoleresultater, og skatter og avgifter som nok en gang skader “vanlige folk” mest.
DN mente i sommer at Høyre burde komme hjem til Frogner og bli et interesseparti for fiffen. Lite innså de at AP allerede har beslaglagt den plassen

Til minne om 11. september