September 30th, 2008 | | Skrevet av William
Avisene i akersgaten må være overlykkelige. Etter å i årevis ha måttet hype opp historier om gobal oppvarming, minimale oljeutslipp og avskogning av regnskogen, ser det ut som de dårlige tidene endelig er tilbake. Og som vi vet, for media er dårlige nyheter gode nyheter.
Hva enn situasjonen er (og jeg beklager sterkt alle de som nå finner seg i en dårlig økonomisk situasjon, i alle fall de med renter, de som har mistet sparepengene; vet dere ikke bedre, så hold dere unna. Men et lite tips har jeg likevel; ikke selg på bunn, ha is i magen), så er det slik at vi faktisk opplever en større nedgang i finansmarkedene. For første gang kan det også virke som at dette vil smitte over på realøkonomien. (noe som ikke var tilfellet under “credit crunchen” før i år,) La meg derfor bruke noen minutter på å forklare hvorfor det plutselig har slått om, og også hvorfor vi har kommet i den situasjonen vi har.
Finansfolk er en merkelig ansamling mennesker som kun snakker i apokryfe akronymer som AIR, POP, YTM, FIFO og IPO - akkurat nå for tiden går det nok likevel mest i FUBAR. Likevel, den gjengen er elitistisk og eksluderende (desverre), så det burde ikke komme som noen stor overraskelse at de fleste er lykkelig utvitende om finansverdenen. Desverre gjør denne uvithetenen at de fleste nå gjerne legger “skylden” på helt feil sted. Det er strengt tatt skremmende hvordan folk som burde vite bedre, inkludert ikke få av mine egne partifeller, mener at de nå har avslørt en feil ved det frie marked. Kommentarfeltet, i f.eks. denne artikkelen i dagbladet avslører da også den skremmende uvitenheten som finnes blandt “folk flest”, hvor de fleste ser ut til å være glade for at vi har “sosialisme” i Norge.
Jeg ser det derfor som min oppgave som å forklare hvorfor vi er kommet dit vi er, og jeg skal forsøke å gjøre dette på en enklest mulig måte uten noen form for fremmedord eller kompliserte økonomiske teorier (som jeg uansett ikke husker)
Til virkeligheten
Så, hvordan har vi kommet opp i den situasjonen vi ser ut til å ha dumpet opp i?
Vel, om vi ønsker å være virkelig hard-core burde vi starte med Bretton-Woods avtalen og avskaffingen av gullstandard.
I Alan Greenspans ord:
under the gold standard, a free banking system stands as the protector of an economy’s stability and balanced growth… The abandonment of the gold standard made it possible for the welfare statists to use the banking system as a means to an unlimited expansion of credit…
Nå skal det sies at han sa dette før monetarisme ble akseptert som den rådene økonomiske teori, og, selv om jeg personlig mener gullstandard vil være det beste, var og er det mange gode grunner for å holde gullstandarden borte. Faktum er at gullstandard ikke er det optimale, men den har en enorm fordel - under gullstandard kan ikke politikere manipulere finansmarkedene og pengeverdiene til å vinne kortsiktig økonomisk vinning - og populariet til seg selv.
Og her begynner vi å nærme oss nøkkelen til hvorfor vi nå har møtt ett stup.
I årevis, i tiår, har politikere i USA oppfordret til lån og atter lån gjennom gunstige ordninger for bankene og lånetagere. Dette har gitt en følelse av velstand og en oppgangstider. I tillegg har den nasjonale gjelden også vokst, på tross av at tidene har vært gode.
For å si det som det er; man kan ikke leve et godt liv ved å låne, i alle fall ikke om man har planer om å leve en stund. Og når rentene har blitt satt slik at det alltid er fler som låner enn det er som sparer, og politikerene har kompansert for dette med å styre en inflasjon slik det passer de selv best (det er strengt tatt motsatt, politikerene har lagt opp til økte lån ved en uvettig pengepolitikk), er vi nødt til å få en korrigering for å få forbruket ned på nivå med inntektene. Denne korreksjonen kom vi inn i i de siste månedene av 2007 og den har rumlet og gått ganske jevnt og trutt etter det. Vi har sett en stor nedgang i finansmarkedene, men realøkonomien (produksjon, arbeidsledighet, forbruk, lønnsnivå og slike ting), har merket lite til dette. Ikke minst fordi bankene selv også har vært uvettige. Jeg skal hoppe over detaljene, men det bankene har gjort er å låne ut de samme pengene flere ganger, og sånn sett har også de økt pengemengden i markedet. Dette har de gjort fordi de har blitt oppmuntret av myndighetene til å gjøre det, det finnes ingen gode reguleringsformer (som f.eks. en gullstandard) som hadde hindret bankene i å skape penger, og selvfølgelig - de har tjent på det.
Det har ikke manglet med økonomer som har advart mot at dette måtte komme, men politikere har vært uvillige til å korrigere dette eller forandre egen politikk - det ville rive ned den illusjon at politikerne hadde skapt og styrt over oppgangstider. Mens det politikerene egentlig har skapt er illusjonen.
Men, siden bankene i all vesentlig grad har holdt denne ekstra “opptrykkingen” av penger innen egne ranker, var det også de som møtte problemene når dette korthuset begynte å falle sammen. Det interessante var som sagt at realøkonomien så å si var uberørt. Faktisk leverte USA veldig gode tall for andre kvartal i 2008 - bedre enn for samme periode i 2007. Bortsett fra litt høyere rente var det derfor lite av dette som gikk ut over vi vanlige dødlige.
Krisen
Så nøyaktig hva, tenker du, er det da som skapte denne krisen vi nå står overfor?
Enkelt; Henry Paulson, mannen som egenhendig har sørget for at Bush ikke vil bli husket som det mest inkompitente medlem av sitt kabinett, og mannen som for all evighet har demonstrert at neokonservative ikke er noe annet enn sosialister med forkjærlighet for homsehat og bibelsitater.
Da “Fannie” og “Freddie” ble oppslukt av finanskrisen følte man at noe måtte gjøres. Problemet ligger ikke i at man gjorde noe, selv om man ikke burde ha gjort det, men mer i hva man gjorde.
Paulson bestemte seg for å nasjonalisere disse to gigantene. Og i den prosessen overtok myndighetene bankene, samtidig som man fjernet all verdi på aksjene. De langsiktige investorene som så godt de kunne hadde forsøkt å holde liv i disse bankene, og som bare i år hadde skutt inn 20 milliarder dollar, mistet plutselig alt.
Dette hadde katastrofale konsekvenser for finansverden. USA, men også alle de andre finansentrene som roste USAs behandling av Fannie og Freddie, sendte et urovekkende signal; eiere i banker som ikke overlever uten hjelp må forvente å miste all innskutt egenkapital.
De første som fikk merke dette var Lehman, som på det tidspunktet satt i møter for å få til en avtale om refinansiering med Koreanske forbindelser. Forhandlingene var lovende, men de trakk seg på sekundet når det gikk opp for Koreanerene at de kunne miste alt om Lehman likevel gikk under. Det samme skremte bort alle andre langsiktige investorer som kunne være interessert i skyte penger inn i bankene for å så høste godene når tidene igjen ble gode.
Samtidig så mobiliserte dette shorterne.
Dette med shorting må jeg forklare litt. Den vanlige aksjeposisjonen er “long”. Det vil si at man kjøper en aksje, i håp om at verdien stiger og at man så kan selge dette til en høyere pris (og selvfølgelig ønsker man også utbytte, eller dividende som det blir kalt i de hovene bleiers sirkler). Short er, kort forklart, det motsatte: man får penger og inngår en avtale om å selge x antall av x aksje på en senere dato, i håp om at aksjeverdien vil synke.
Shorterne så derfor en mulighet; om man fikk destabilisert en bank, om så bare for et øyeblikk, så mye at myndighetene ville å gå inn å overta denne og da i realiteten “nulle” aksjeverdien, ville de som satt i en short-posisjon i denne banken kunne tjene enorme penger.
Paulson hadde dermed demonstrert den gamle påstanden: reguleringer som hindrer en krise, skaper den neste.
Og dette er en veldig enkel og simplifisert, men likevel korrekt, fremstiling av årsakene til at vi er i den situasjonen vi er.
Kort sagt, politikere med stort behov for kontroll og liten forståelse (bedre kjent som sosialister) skapte denne situasjonen.
Så neste gang noen skylder på markedet, be de om å lære seg litt om markedet først.
For igjen var det ikke markedet som skapte krisen, men politikernes tvang til å regulere det.
Det er den virkelige lærdommen vi kan trekke av denne “krisen”.
Dersom man blander seg inn i det frie markedet, uansett om intensjonen er aldri så god, så vil alle lide for det, og det er “folk flest” som man ønsker å beskytte, som blir rammet hardest.
