Burma og FN
FN, selve symbolet på frihet, menneskelighet og internasjonalt samarbeid.
Fredens og menneskerettighetenes vokter.
Eller?
FN klarte ikke å stoppe Srebrenica, har brukt mange år på å få gjort noe som helst i Dafur, og nå klarer ikke engang sikkerhetsrådet å komme med noen ordentlig fordømmelse av det som nå skjer i Burma. (Som forresten egentlig heter Myanmar).
Hvis dette er resultatet av internasjonalt samarbeid, så klarer jeg meg fint uten.
FN er uten ryggrad, uten muskler, og uten bein i nesa.
Det verste er de som mener at et FN mandat gir legitimitet. Hvordan kan det det? Hvordan kan de samme menneskene som nekter å drikke Coca Cola, fordi det visstnok er uetisk, gi sin støtte til FN? Om FN hadde vært en bedrift, så ville FN havnet på oljefondets svarteliste på sekundet. Halve styret er jo gjort opp av onde diktaturer (eller slike som Russland: på vei til å bli det) som gir f i menneskerettigheter.
Nei, om man skal få noe gjort, så må man gjøre det selv. Det finnes en organisasjon, som har vist at den har evne, vilje og makt til å gjennomføre det den setter seg fore, og kunnskap til å demme opp for brudd på menneskerettigheter og folkemord. NATO. Så la oss satse på det som faktisk nytter. NATO, militær og økonomisk styrke, backet opp av menneskerettigheter, demokrati og frihets bannere.
Normalt sett grøsser jeg over tanken på å gi noen i det Hvite Hus et atlas, for det ender som oftest opp med at en eller annen stakkarslig bonde i den 3. verden får en krysserrakett i hodet. Men nå er det på tide at noen der borte legger fra seg bibelen og plukker opp et atlas igjen.
Eller, forresten, atlas er kanskje ikke nødvendig; Burma er midt mellom Iraq og Vietnam, og det vet dere hvor er, gjør dere ikke det amerikanere?
Vel, så sett i gang, frem med seksløperen og lek verdenspoliti nok en gang!
