Thatcher, Churchill, Roosevelt, De Gaulle, Lloyd George, Wellington, Caesar.
Alle verdensberømte ledere som har sikret seg en udødelig plass i verdenshistorien. Riktig eller galt, de er elsket og æret den dag i dag. Og hvorfor? Fordi de tilfeldigvis var på rett tid til rett sted i historien. En tid fylt av kriser og utfordringer. Noe stort som måtte overvinnes, noe umulig, noe bare de ypperste kunne klare.
Det siste stiller jeg meg riktignok litt tvilende til, det er ingen tvil om at alle de største politikerene i historien skylder mer til omstendighetene enn noe annet.
Uten Falklandskrigen og vrange fagforeninger hadde Thatcher neppe vært husket som noe annnet enn “The Milk Snatcher”, uten andre verdenskrig hadde Chruchill vært flåteministeren som dummet seg ut i Gallipoli, De Gaulle en relativt ubetydelig soldat, og Roosevelt ville uten WWII og en feil av federal reserve vært polioofferet som var i slekt med en president.
Interessant nok – men ikke verdt mye mer enn en fotnote i historien.
Og her er det viktige. Politikere, i alle fall de som når opp til toppen av de forskjellige partiene, tenker kanskje på å gjøre hva som er best for de de skal tjene, men først og fremst tenker de, som alle andre, på seg selv og sitt rykte. Finkelstein har skrevet en veldig god artikkel om hvorfor kanskje de beste politikerene – de som ikke gjør så mye når det ikke trengs – ikke blir husket. Men, uansett hvor god man er mot folket man skal tjene, hvem vil vel være en politiker som ikke blir husket?
Nei, enten du er Erik Solheim eller Obama ønsker du å bli husket for noe stort. Du vil redde verden, og se bra ut mens du gjør det!
Så da er det kanskje ikke så rart dette med det klimamøtet i København. Det er en glimrende mulighet til å se og virke viktig ut. Man kan da ikke nekte for at det må være langt mer spennende å fly til København i privatfly å kjøre rundt i Limousin, enn å sitte på et kontor i Oslo og snakke om fisk i telefon med en Islending. Jeg har skrevet før om hvor alt for lite skepsis og mye hysteri det er rundt global oppvarming, og mens jeg synes de som er villig til å fornekte hele debatten ikke er mye bedre enn holocaustnektere, er det ingen tvil om at vi ikke har hatt den diskusjonen vi burde.
Jeg er en av de som ikke tror på dommedagsprofetiene til de verste. Som for eksempel filmen til hun “dama som ble reddet av Boris”.
Jeg beklager, men om du virkelig tror at verden går under om det skulle bli et par grader varmere, eller om du virkelig tror at det er 100% sikkert at det kommer til å skje, har du virkelig ikke forstått mye, og er like dum som de som fornekter alt som har med global oppvarming å gjøre.
Det diskusjonen virkelig burde ha gått i, er hvordan man best kan takle de utfordringene en oppvarming av kloden vil gi, og det er i alle fall ikke å betale hundrevis av milliarder av kroner for å redusere temperaturen med 1/3000 grad ved neste årtusenskifte. Men politikere trenger en krise for å se bra ut, og klimaforskerene har bare vært for behjelpelige til å gi dem det – mot store summer til sin forskning selvfølgelig. Og barn er like dumme som alltid. Vi indoktrinerer barn som ikke har livserfaring til å stille kritiske spørsmål til å engste seg syke for miljøet, og når de blir ungdommer er de villig til å gå i all slags mulig dumme marsjer og å kjefte på foreldrene hvis de bruker bil eller ellers er “slemme og ugrønne”. Forøverig burde det forhåpentlig vis ikke være nødvendig å minne eventuelle lesere på at organisasjoner som vender seg til barn, i stedet for til voksne med fullt utviklet kritisk sans, kanskje gjør dette nettopp fordi folk med fullt utviklet kritisk sans ikke vil støtte hva organisasjonen mener.
Så da er det kanskje ikke så rart da, når vi lever i en verden som er mer fredelig, mer vellykket og hvor fler har det bra enn noengang i løpet av verdenshistorien. Hvor de hverken kan snakke til sine tropper på Tilbury, eller utforde tyskere til å mate fiskene, at politikerene trenger noe annet å krige mot, noe nytt å omtale som den største trusselen, noe nytt de kan krige mot, og noe nytt de kan styre over å få utløp for sin makttrang for?
Limousiner vitner om dårlig smak, men privatfly kan jeg forstå. Og når politikerne først har klart å lure skattebetalerne til å betale for det, så burde de få lov til å beholde den lille frynsegoden, til spott for stemmeberettigede som ikke visste bedre.
Og så kan noen, som meg, irritere seg over at det ikke finnes flere politikere som James Monroe, slik Finkelstein beskriver ham:
Monroe was a plain, formal man, who looked old-fashioned and lacked charisma. He stressed the freedom of the subject and the limitations of his office. His achievements – the acquisition of Florida, for instance – arose from his ability to compromise. He propitiated his antagonists and brought his enemies round.
He cannot boast a great cathartic moment, a spectacular military victory, a triumph of will. But Monroe’s low-temperature presidency became known as the “era of good feeling”.
And that sounds just fine to me.
Kanskje inaktivitet er en god ting når det gjelder politikere?