I helgen var jeg på landskonferansen til Unge Høyre. Det hele metformin er 500mg weight loss var en ganske godt gjennomført affære, med masse morsomme og interessante mennesker, og ikke minst god skolering og god politikk.
Og min 500mg metformin weight loss motivasjon til å drive valgkamp er kraftig styrket, og jeg vil tro det gjelder de fleste andres også. Derfor føler jeg ett visst press på å forklare hvorfor jeg, som omtrent den eneste (jeg må innrømme at jeg ikke så noen andre), nektet å ta på meg en Unge Høyre t-trøye under lørdagens foredrag av Erna Solberg.

Enkelte spydige røster kunne jo påstå at en t-skjorte som bærer skriften ”Nok er Nok”, ikke er det mest heldige etter de ryktene som har versert rundt misnøye med Erna som leder kanskje ikke det mest heldige, men det får så være. Den virkelige grunnen til at jeg nektet å gå med den t-skjorten er at jeg sterkt misliker all slags gruppetenkning – som jo paradoksalt nok også er hovedårsaken til at jeg faktisk støtter Høyre.

Gruppetenkning og uniformering – som strengt tatt de t-skjortene var – er en skummel måte å oppnå tilslutning til saker, fordi mennesker da vil danne meninger på grunnlag av massesuggesjon og ikke en kritisk tilnærming til fakta. Sistnevnte er da åpenbart eneste metode gode Høyrefolk burde forsøke å finne ut av sine meninger på, og det burde vel ikke være nødvendig å minne på at førstnevnte har ført til de mest fryktelige regimer verden har. (beklager å trekke inn Reductio ad Nazium her, men det er faktisk et godt poeng)

Gruppetenkning er overalt, og spesielt innen politikken. Mennesker som burde vite bedre velger i stor grad sine politiske meninger for å skape seg en identitet og å passe inn i en flokk.
Mennesket er et flokkdyr, og det burde derfor kanskje ikke være overraskende, men det er fortsatt verdt å huske på at vi i alt for stor grad ser på hva de vi identifiserer oss med og de vi ser opp til mener om en sak, og så velger vi samme standpunkt selv.

Man skulle for eksempel tro at mange feminister i Norge ville vært positive til det Nato gjør i Afghanistan. For selv om ikke oppdraget er perfekt utført, innebærer Natos tilstedeværelse det største løftet for kvinners rettigheter i regionen noen sinne. Men faktisk så er det det komplett motsatte vi ser; vestlige feminister er sterkt kritiske til intervensjonen i Afghanistan. Hvorfor?
Fordi feministene, eller i alle fall de vi vil definere som feminister, har tilhold på venstresiden i politikken. Som jo er den siden som alltid har vært skeptisk til vestlig intervensjon i andre land.

I Tides of Consent; How Opinion Movements Shape American Politics analyserer James Stimson politiske strømninger i USA. Der viser han blant annet til at de fleste ”pro choice” – altså de som ønsker å tillate abort – på 60’tallet støttet det republikanske partiet. Dette fordi mesteparten av deres velgere var middelklassens protestanter, med mange sterke kvinner fra den øvre middelklassen. Mens Demokratene hadde en langt større andel av lavere utdannede og katolikker (husk; på denne tiden var det republikanerne som støttet de ikke-hvites rettigheter, og det var demokratene som hadde støtte fra rasistene i sørstatene – som man kan lese om i boken Wrong on Race; The Democratic Party’s Buried Past). Etter hvert, når enkelte ledende republikanere da begynte å jobbe mot abort forandret dette synet seg og mange tidligere abortforkjempende republikanere tilpasset seg eller distanserte seg fra partiet.

I noen politiske kulturer finnes det unntak fra dette, i UK har vi for eksempel Labours Bob Marshall Andrews som var en av Blairs, og er nå en av Browns, sterkeste kritikere, og Toryene har opptil flere av denne typen. Ken Clarke, den store EU tilhengeren fra arbeiderklassen i en ellers eu-skeptisk og snobbete Tory-ledelse, eller liberterianeren Alan Duncan – også han i Tory-ledelsen – som i boken Saturns Children argumenterer for legalisering av narkotika, og som er homofil men sterkt i mot homofilt ekteskap.

Dette er noe som mangler i store deler av verden, og ikke minst i Norge. Og den gruppetenkningen som vi i stedet har fører til en tynning av partiene, en spissing av den politiske debatten og en avintellektualisering av den politiske tenkemåten. Og dette er skummelt, både for partiene, for den politiske debatten og for samfunnet. Først og fremst fordi all tilgjengelig forskning på området viser at en fri debatt mellom mennesker med forskjellige meninger vil føre til avgjørelser som er langt bedre og mer gunstig for alle, enn en skyttergravskrig mellom rivaliserende gjenger.

Og derfor – Simen, Lars Eivind og alle de andre som insisterte på at jeg skulle ta på meg t-skjorte- nektet jeg. Og derfor synes jeg, hvem enn det var som fant på dette burde tenke seg om to ganger før man igjen forsøker å uniformere det som er, eller i alle fall burde være, den mest individualistiske politiske organisasjonen i Norge og som nettopp av den grunn er, eller i alle fall burde være, den politiske organisasjonen med best politikk.