Det er vanskelig å forestille seg en situasjon med flere tiår med okkupasjon og fattigdom, men det er lett å forstå sinne og frusterasjon. Det er også lett å forstå mødre som føler hat mot de som gjør at skoleveien kan være en dødsfelle.
Det gir ingen mening å diskutere hvem som kastet den første steinen. Den ble kastet for generasjoner siden, og hatet er sterkere enn noen sinne. Med den forferdelige situasjonen i Gaza blir vi alle minnet på at årtier med oppbygget hat og vold ødelegger livene til millioner av mennesker på begge sider av konflikten. Det viktigste for partene er å finne en løsning. Den finner de politisk og ved forhandlingsbordet, ikke millitært.
William har i løpet av de siste dagene skrevet noen innlegg om krigen i Gaza. Israel er en suveren stat, og har rett til å forsvare seg. Han har skrevet om krigens grusomheter, og demokratiets kamp i Israel. Det har kommet gode tilbakemeldinger på hans innlegg, men det har også kommet mye personangrep og likn. Det er ikke vanskelig å forstå at det er en umulig oppgave å finne en løsning med det debattnivået som er her i fredelige Norge.
På samme måte som at USAs rungede stillhet og totale fravær av kritikk rettet mot Israel er et problem, vil en tilsvarende boikott eller ensidig støtte den andre veien være negativ. For meg virker det opplagt at en løsning må komme igjennom diplomatiske kanaler, og de vil ikke holdes åpne med den linjen endel Palestina-venner virker å ønske. Det samme gjelder selvfølgelig for Israel. Det å kun støtte, eller vise sympati for, den ene siden av konflikten vil ikke gi noen endring i situasjonen.
Den eneste løsningen som jeg kan se er en tostatsløsning. Den vil først komme med en varig fredshvile uten israelske bombetokt mot palestinske “terrorister”, eller raketter sendt mot israelske småbarn. Samtidig har ikke verdenssamfunnet råd til å gå glipp av enda en sjanse til å snakke med Hamas.
Som Eirik Løkke argumenterer for så finnes det ingen løsning uten å involvere Hamas i fredsforhandlingene. Hamas representerer halvparten av det palestinske folk, og har etter mange tiår med (primært) humanitært arbeid fått et enormt sterkt rotfeste i det palestinske folk. Det å si at man ikke ønsker å forhandle med terrorister, og inkludere Hamas i denne betegnelsen, vil være det samme som å si at man ikke ønsker å forhandle med det palestinske folk. Og det er vel når man kommer frem til erkjennelsen om at man ikke ønsker å forhandle med den ene parten, at man virker å bruke betegnelsen “-venn”.
Hvilke kriterier som må oppnåes for en varig fred er sagt gang på gang. Det krever stans i terroranslag, tilbaketrekking fra okkuperte områder, stans i korrupsjon og mye mer. Men problemet er de mange familiene som er knust, og som vil bære nag i mange generasjoner. Problemet ligger i de religiøse tolkningene av eldgamle skrifter, som gir partene “rett” på et område. Og problemet ligger i de mange utenforliggende statenes innblanding i konflikten.
En millitær løsning, a la den det virker som om Israel har som mål med sin enorme millitære innsats siden nyttår, vil ikke være grobunn for en varig fred. Dersom den palestinske befolkningen fortsetter å bli straffet for egne, og andre lederes dårlige beslutninger, kommer vi i tiår på tiår til å se horder av nye og kampklare krigere, som er klare til å dø for en sak man oppfatter som større enn en selv. Palestinerene lider, og Israel har et ansvar for den palestinske befolkningens ve og vel. Det virker de ikke til å ha tatt på alvor. Det er i Israels egen interesse at palestinerne har det bra. På samme måte som at fattigdom gir grobunn for kriminalitet, er den uakseptable humanitære situasjonen i Gaza en utløsende faktor for ekstremisme.
Et nytt personlig bekjentskap i den senere tid, har påminnet meg om situasjonen i Nord-Irland. Et område som nesten har gått i glemmeboken, men som i aller høyeste grad bør bli trukket frem i tider som denne. Den fantastiske utviklingen som vi har sett de siste årene bærer håp om at også andre konflikter kan løses.
—
I fjor hadde Akershus Unge Høyre besøk av den israelske ambassadøren til Norge. Dette var et svært lærerikt møte for mange av våre medlemmer, og veldig relevant for å forsøke å forstå den situasjonen vi ser i dag. Til helgen er det AUHs årlige konferanse, og vi er stolte over å få besøk av Palestinakomitéen på dette møtet for å gi oss et innblikk i situasjonen for det palestinske folk. Jeg håper dette møtet vil bli like lærerikt.
