I et valg der det meste har handlet om hvem som har vært farget, hvem som har vært muslim, hvem som har vært for gammel – eller hvem som er terrorist… har folket helst villet ønske å få svar på hvem som ville skaffe jobbene tilbake, og hvem som vil få USA “back on track” etter 8 år med “failed policies”. Obama er kandidaten.

The Mac

Det er mange som mener at 8 nye år med McCain, er 8 nye år med Bush’ agenda. Dette virket fra starten av helt utenkelig. McCain, the Maverick, snakket rett fra leveren, og hans oppgjør med kristenfundamentalistiske evangelistledere gav håp om en president med mindre religiøs intoleranse.

Men så kom det skjebnesvangre valget av visepresident. Det valget der han skulle stake ut kursen fremover, og han valgte neocon delen av det republikanske hus. Et valg som har blitt gjort alt for mange ganger de siste årene. Denne kursen har blitt fulgt videre, og den sympatiske reformatoren har valgt en sti som ikke har vært den gamle senatoren verdig.

Obama

At Obama skulle kunne slå ut både Edwards og Hillary og vinne demokratenes gunst var veldig imponerende, og ikke minst overraskende. Han var den nye politikeren på landsmøtet i 2004 som trollbandt alle med sine taler, og har vært lovprist for denne egenskapen siden. Selv om talekunst bør gå i skuffen for å være irrelevant når man skal velge president er det naturlig å dra frem den optimismen som Obama virker å fremme. I økonomiske nedgangstider er det nødvendig å ha en president som oser av håp, dette mener jeg Obama vil gi.

Men Obama er ingen sosialist, heldigvis, for de som måtte håpe det. Han kommer til å være en helt annen president enn det venstresiden i Europa tror. Riktignok er han et langt stykke fra Bush, men han er likevel til høyre for det norske Høyre i en del saker.

Økonomi

Like før den horrible oktobermåned klarte McCain kunststykket å karakterisere seg selv som noe svak på økonomisk politikk. En beskrivelse som Obama kampanjen med hell har klart å meisle inn i det amerikanske folk. McCain kalte Bush’ skattekutt for de “aller aller rikeste” veldig urettferdige da de kom, og stemte imot disse – men har nå til hensikt å gjøre dem permanente. Forstå det den som kan. Det er vel ikke annet å tro enn at McCain har funnet ut at han simpelthen må akseptere noen nederlag på egen politikk for å få med seg høyresiden av eget parti.

McCains sterkeste kort er hans tro på frihandel, mens Obama gang på gang har snakket om mer proteksjonisme. Dette taler ikke til Obamas fordel, men det er god grunn til å tro at Obama ikke vil reversere NAFTA avtalen som Bill Clinton fikk igjennom. Noe han også har gitt utrykk for til Time. Hva gjelder annen økonomisk politikk setter jeg min lit til The Economist, som har gitt Obama full støtte for hans politikk.

Rettsystem og opportunisme

I løpet av neste presidentperiode er det god grunn til å tro at det vil bli nødvendig med utskiftninger i høyesterett. Som vi vet er det presidenten som plukker disse ut, og i et allerede politisert rettsapparat vil neste president ha stor innflytelse på USAs utvikling de neste tiår hva gjelder abort, homofili og andre sosiale saker. Spesielt i denne sammenheng mener jeg at det er viktig å få inn en demokrat som president.

Presidentkandidater i USA kan takke ja til en kampanjestøtte direkte fra staten, gitt at man velger å ikke ta imot penger fra noen andre givere. Dette sa Obama ja til før valget var ordentlig i gang, men når alt kom til alt, var svaret nei. Hvorfor? Fordi hans kampanje ville klare å samle inn mye mer penger på egenhånd. Denne formen for opportunisme gagner ikke troverdigheten, men var nok rett likevel.

Sikkerhet

Til å starte med hadde jeg store motforestillinger mot Obamas tilbaketrekningsstrategi for Irak. Etter at han vant over Hillary i primærvalgene har det vist seg at han har moderert sine uttalelser om å umiddelbart få troppene hjem, til å gjøre det på en ansvarlig måte. Det er riktignok ikke annet å vente, men hans retorikk var ganske annerledes i starten enn den er nå.

På Iran-spørsmålet mener jeg Obama har en mye bedre innfallsvinkel enn det McCain har. Hans vilje til å gå inn i forhandlinger med Iran uten å ha diktert alt innholdet minner om pragmatikk og realiteter mer enn en gammel utdatert og omskrevet Beach Boys sang, “Bomb Iran”.

The Change We Need

Den noe unge senatoren fra Illinois har etter en lang valgkamp vist seg å være det riktige valget for president i USA. Barack Obama er den forandringen USA trenger. Sorry Mac.