Valget 2009 handler først og fremst om man ønsker fortsatt fire år med Jens og Kristin, eller om man ønsker et borgerlig alternativ. Det handler om økte skatter, tomme badebasseng og tannleger. Det er et viktig valg for høyresiden, for det er spørsmålet om de rødgrønnes politikk faktisk skal krones med en avskjed – eller om interne stridigheter skal være avgjørende… igjen.

I valget 2005 kan jeg forstå at FRP “følte” seg noe overkjørt. At man ble sett på som et støtteparti, men ikke noe man kunne ha med seg. Hagen var krass, men gjorde kanskje rett i å stille hardt mot hardt… Han klarte uansett å gi de andre borgerlige partiene en skikkelig lærepenge. Prisen var dessverre også like synlig for egne velgere – fire år med sosialistisk flertall.

Når vi nå med stormskritt begynner å nærme oss valgnatten 2009, er det pussig at Høyre og FRP virker å spille et slags politisk chicken-run. Hvem bøyer av først?

Venstre og KRF har vært klare nok i sine meninger; FRP er utelukket. Og når Høyre gang på gang sier at “vi ønsker å samarbeide med alle”, har man møtt Siv Jensens “nå må Høyre vise hva de vil”. FRP trenger å spille sitt spill som offer, og det virker mer og mer klart hver gang Høyre blir den store stygge ulven. Det eneste partiet på Stortinget som sier JA til et samarbeid. Hvorfor ha fiender når… KRF og Venstre er de to partiene som står i veien for FRP i regjering, og det er noe FRP må ta innover seg. Men problemet til FRP er at de ikke tjener på å angripe KRF og Venstre, det er Høyres velgerene som vil samarbeide med FRP.

FRP kommer til å komme i regjering, og det er ingen grunn til å være redd for det. I et samarbeid med Høyre vil det også bli et godt samarbeid vil jeg tro. Skolene vil bestå, helsevesnet skal bedres, og gud forby vil vi få litt færre bomringer her i landet. Alt FRP trenger å gjøre nå, er å ta den politiske debatten og ikke tro at alle som angriper på politikk også står klare til å kaste egg ved neste folkemøte.