Endelig noe fornuftig fra Märtha

October 4th, 2007 | 2 Comments | Posted in Diverse

Det kan ikke være lett å være prinsesse i Norge. Uansett hva Märtha gjør, så får hun kjeft.
Men, for en gangs skyld skal hun få tomlene opp fra meg.

“Feminist” er et belastet ord. Hvis noen kaller seg feminist, så ser jeg for meg en stor hårete Ottar-kvinne som kommer vandrende under en rød “Menn er dyr” plakat. (Ja, faktisk så er alle menensker dyr, gratulere til feministene som endelig har forstått Darwins teorier). Poenget er uansett; feminist er et belastet ord.

Og så dette med likelønn. Økonomiprofessorer har vært ute i dag og sagt at Märtha har rett. Vi har lik lønn for likt arbeid i Norge. Det er mellom typiske menn og typiske kvinneyrker at forskjellen ligger.
Men hør nå her, hvis man velger å utdanne seg til sykepleier, er det en 3 års utdannelse og du vet hva slags jobb du kommer til å få til slutt. Om man i stedet velger å gå en 5-8 år og bli lege, så vet man at man ender opp med høyere lønn, og større press. Vel, hvis kvinner da velger sykepleier i stedet for lege (når det i tillegg er lettere for de å komme inn på legestudiet, takket være kvotering), vel.. da får de skylde seg selv.

Men, hovedpoenget i dette innlegget er likevel godt, for undersøkelser viser at det kvinnelige studenter mest ønsker seg fra en arbeidsgiver er en trygg jobb og nok fritid, de mannelige er mest opptatt av penger og karriere.

Og det gode med dette? Vel, hvis det er slik at kvinner ønsker seg fritid og menn penger, og det er slik det også blir, så viser det bare en gang til: at markedet fungerer, og man har reell valgfrihet til å bli hva man vil bli.
Så hipp hurra for markedet, og så gir vi f i en eller to eventuelle skrikete feminister.

2 Responses to “Endelig noe fornuftig fra Märtha”

Sebastian Says:
October 5th, 2007 at 04:23
helt enig. sjelden märta får noen thumbs up fra meg også… rart det nå enn virker… men det virker som om hun har rett her.

lik lønn for likt arbeid.
J. M. Says:
December 18th, 2007 at 08:31
Høh, dette kommer sent gitt, men jeg satt og leste noen gamle innlegg.

Det jeg hadde å tilføye av tanker var, hva om valgene noen tar baserer seg på frykt/angst for “den uopptråkka stien” - altså ikke bare normal prestasjonsangst ifht. det rent faglige? At de kanskje kunne tenkt seg et yrke, at de har evnene og egner seg til selve yrket, men at de føler at de har en enorm dørstokk å trå over i tillegg til selve studiene?

F.eks. hvis en kvinne eller en mann unngår å begi seg ut på en utdanning som er dominert av det motsatte kjønn av frykt for å ikke passe inn, eller i frykt for hva omgangskretsen og de vordende medstudentene vil synes om dem (mennesker er mennesker, det er ikke en uvanlig ting for vanlige dødelige å gjøre seg opp tanker om hva “de andre” synes om en. Det kan være litt av en bøyg å komme over). Hva om de unngår å ta utfordringen pg.a. en innbildning (sann eller ikke) om at miljøet ved institusjonen og utdanningen i seg selv vil være ubehagelig- kanskje fordi man tror at man vil skille seg ut eller tror ting i det etablerte miljøet der er på en bestemt måte som skurrer med den man selv synes man er. Kanskje de frykter å være så annerledes at de havner utenfor det sosiale miljøet ved institusjonen. Selv om det faglige og selve yrket egentlig interesserer. Noen har nok pga. det andre kjønns dominanse innenfor området også en slags ubevisst oppfatning og frykt for at det er de av det kjønnet som “egner seg best” til yrket, og at de derfor selv ikke vil holde mål i sammenligning, fordi de ikke er av det kjønnet. Nå tror jeg det ikke er mange som tenker det på den måten helt konkret, men mange handler nok likevel etter slike skjulte oppfatninger man egentlig sitter inne med.

Da blir det utfordrende for disse personene på flere måter enn det rent faglige. Å ta et slik utdanningsvalg krever da MER av den personen, enn det ville gjort for en som føler de passer inn i den “tradisjonelle gruppen”, som liksom uuttalt er de som “egentlig hører til” der (f.eks. kvinner innenfor sykepleierutdanning og førskolelærerutdanning, menn innenfor tja, IT eller bioingeniørutdanning o.l.).

Bør man ikke forsøke å være bevisst slike hindringer som “minoritetsgrupper” innenfor et utdanningsløp står ovenfor? Bør man ikke også bearbeide det bildet som gis av disse utdanningene/yrkene slik at det virkelig blir snakk om valgfrihet - altså slik at ingen “skremmes vekk” fra utfordringen mer enn andre fordi de ikke passer med den stereotypiske studenten for den aktuelle utdanningen? Den faglige utfordringen er der jo allerede for alle og enhver som søker. Jeg synes det er synd om en liten gruppering skal oppleve ekstra utfordringer i det som bare er opplæringa, ikke faget. Så lenge man har et ønske om å mestre denne faglige utfordringen synes jeg det er synd om noen på bakgrunn av kjønn skal føle de ikke tør prøve seg. Enten det er menn som vil prøve seg i tradisjonelle kvinneyrker eller kvinner som vil prøve seg i tradisjonelle mannsyrker.

Mange velger tradisjonelle yrker fordi de oppleves som minste motstands vei. Men da betyr det ikke nødvendigvis at de har hatt reell valgfrihet på lik linje med andre - nok frykt/uro/angst kan være invalidiserende. Valget til de som opplever slik angst/uro vil være mer styrt enn valget til de som ikke opplever dette. Og det er som nevnt langt mindre å uroe seg for når stien er godt opptråkket (for ikke å si asfaltert) av den gruppering man identifiserer seg med gjennom årelange tradisjoner.

(Jeg må forresten bare legge til helt til slutt at jeg ikke mener at alle som velger tradisjonelle yrker gjør det fordi det er minste motstands vei - mange gjør det uten tvil fordi det faktisk ikke er noe annet de heller kunne tenke seg. Det er det selvsagt ingenting galt i, tvert imot. Poenget er at alle må ha en _reell_ valgfrihet.)