Da har Sebastian Næss Langaas i Akershus Unge Høyre opprettet en ny blogg til bruk i eget politiske virke. Den kan du finne på www.seblog.no, og vil bli oppdatert ofte.

Jeg kan også nevne at William kan nås på denne bloggen: http://idefabrikken.wordpress.com/

Akershus Unge Høyre vil fortsette å sporadisk blogge her på Blaatt.com

Frivillighet er noe av det edleste vi finner i vårt samfunn. Å ofre tid, penger og ressurser for å hjelpe medmennesker i nød er intet annet enn beundringsverdig. Ettersom store deler av det norske samfunnet er bygd opp på dugnad, kan vi på mange måter si at frivillighet er en grunnpilar i det norske samfunnet. Likevel legger vi økonomiske hindringer i veien for menneskene med de store hjertene.

Når frivillige organisasjoner skal handle varer og tjenester, betaler de en ekstraavgift på 25 % – moms. Jeg foretrekker navnet frivillighetsskatt, fordi det rett og slett er en ekstra utgift og hindring for mennesker som allerede ofrer store penger for å hjelpe sine medmennesker. Og det stopper ikke der; næringslivet og det offentlige får trukket fra momsen når de handler. I eksempelsform betyr det at der det frivillige bruker 250 000 kroner, må det offentlige og næringslivet ut med 200 000 kroner. Frivillighetsskatten hemmer frivillig arbeid og rammer de som trenger hjelp aller mest.

Frivillighetsmomsen tilsvarer 0,6 % av den norske stats samlede momsinntekter. Tenk deg hvor mye mer de frivillige organisasjonene kunne gjennomført for kun 0,6 % av momsinntektene til staten! Med alt byråkratiet vi finner i det offentlige – og all den ekspertisen som finnes i det frivillige – tviler jeg på at det offentlige får utnyttet kronene på samme måte. Fjerning av frivillighetsskatten vil gjøre det frivillige arbeidet både mer omfattende, samtidig som det vil føre til høyere kvalitet!

Noen synes tydeligvis ikke økonomiske hindre er nok. Fremskrittspartiet fremmet i forrige uke et forslag om å forby frivillige organisasjoner som Kirkens Bymisjon og Røde Kors å hjelpe illegale innvandrere som blir syke. Her lyser flere varsellamper hos meg, til tross for at jeg mener at illegal innvandring er et alvorlig problem. Jeg finner forslaget uetisk, da vi ikke kan tillate oss å redusere illegale innvandrere til dyr. Forslaget vil også hindre deler av den medmenneskeligheten vi har i samfunnet. Samtidig settes fokuset på helt feil område; myndighetenes oppgave bør være forebygging og å sende ut illegale innvandrere, ikke kvele humanitære ordninger. Liker ikke folket det Kirkens Bymisjon gjør, gir folket pengene sine til andre organisasjoner.

Dagens skattesystem er urettferdig hva angår frivillighet. Forhåpentligvis får vi snart endringer; det ville i så fall komme både medmenneskeligheten og de trengende til gode.

Etter modell fra Frydonomics, skal jeg også komme med mine spådommer for de kommende ti årene.

1. Eiendomsprisene i Norge er høyere 2020 enn 2010, også kontrollert for inflasjon
2. Det vil være vesentlig dyrere å bruke bil på grunn av bompenger, og bilene vil i all hovedsak bruke elektrisitet i stedet for annet drivstoff (bio, bensin/diesel, hydrogen)
3. Dollar er fortsatt den globale verdensvaluta
4. Høyre får statsminister
5. Kjernekraft blir vurdert som energikilde i Norge
6. Omtrent samme hyppighet på større terroranslag i vesten som i det foregående tiår
7. Ingen terrorangrep med kjernefysiske våpen
8. Økt oljeboring i Nord, også innenfor verneverdige områder i Lofoten og Vesterålen
9. Obama blir gjenvalgt
10. Ti nye år med usikkerhet og ufred i Israel og de palestinske områdene

Også på SebWeb

Thatcher, Churchill, Roosevelt, De Gaulle, Lloyd George, Wellington, Caesar.
Alle verdensberømte ledere som har sikret seg en udødelig plass i verdenshistorien. Riktig eller galt, de er elsket og æret den dag i dag. Og hvorfor? Fordi de tilfeldigvis var på rett tid til rett sted i historien. En tid fylt av kriser og utfordringer. Noe stort som måtte overvinnes, noe umulig, noe bare de ypperste kunne klare.
Det siste stiller jeg meg riktignok litt tvilende til, det er ingen tvil om at alle de største politikerene i historien skylder mer til omstendighetene enn noe annet.

Uten Falklandskrigen og vrange fagforeninger hadde Thatcher neppe vært husket som noe annnet enn “The Milk Snatcher”, uten andre verdenskrig hadde Chruchill vært flåteministeren som dummet seg ut i Gallipoli, De Gaulle en relativt ubetydelig soldat, og Roosevelt ville uten WWII og en feil av federal reserve vært polioofferet som var i slekt med en president.
Interessant nok – men ikke verdt mye mer enn en fotnote i historien.

Og her er det viktige. Politikere, i alle fall de som når opp til toppen av de forskjellige partiene, tenker kanskje på å gjøre hva som er best for de de skal tjene, men først og fremst tenker de, som alle andre, på seg selv og sitt rykte. Finkelstein har skrevet en veldig god artikkel om hvorfor kanskje de beste politikerene – de som ikke gjør så mye når det ikke trengs – ikke blir husket. Men, uansett hvor god man er mot folket man skal tjene, hvem vil vel være en politiker som ikke blir husket?

Nei, enten du er Erik Solheim eller Obama ønsker du å bli husket for noe stort. Du vil redde verden, og se bra ut mens du gjør det!
Så da er det kanskje ikke så rart dette med det klimamøtet i København. Det er en glimrende mulighet til å se og virke viktig ut. Man kan da ikke nekte for at det må være langt mer spennende å fly til København i privatfly å kjøre rundt i Limousin, enn å sitte på et kontor i Oslo og snakke om fisk i telefon med en Islending. Jeg har skrevet før om hvor alt for lite skepsis og mye hysteri det er rundt global oppvarming, og mens jeg synes de som er villig til å fornekte hele debatten ikke er mye bedre enn holocaustnektere, er det ingen tvil om at vi ikke har hatt den diskusjonen vi burde.

Jeg er en av de som ikke tror på dommedagsprofetiene til de verste. Som for eksempel filmen til hun “dama som ble reddet av Boris”.
Jeg beklager, men om du virkelig tror at verden går under om det skulle bli et par grader varmere, eller om du virkelig tror at det er 100% sikkert at det kommer til å skje, har du virkelig ikke forstått mye, og er like dum som de som fornekter alt som har med global oppvarming å gjøre.

Det diskusjonen virkelig burde ha gått i, er hvordan man best kan takle de utfordringene en oppvarming av kloden vil gi, og det er i alle fall ikke å betale hundrevis av milliarder av kroner for å redusere temperaturen med 1/3000 grad ved neste årtusenskifte. Men politikere trenger en krise for å se bra ut, og klimaforskerene har bare vært for behjelpelige til å gi dem det – mot store summer til sin forskning selvfølgelig. Og barn er like dumme som alltid. Vi indoktrinerer barn som ikke har livserfaring til å stille kritiske spørsmål til å engste seg syke for miljøet, og når de blir ungdommer er de villig til å gå i all slags mulig dumme marsjer og å kjefte på foreldrene hvis de bruker bil eller ellers er “slemme og ugrønne”. Forøverig burde det forhåpentlig vis ikke være nødvendig å minne eventuelle lesere på at organisasjoner som vender seg til barn, i stedet for til voksne med fullt utviklet kritisk sans, kanskje gjør dette nettopp fordi folk med fullt utviklet kritisk sans ikke vil støtte hva organisasjonen mener.

Så da er det kanskje ikke så rart da, når vi lever i en verden som er mer fredelig, mer vellykket og hvor fler har det bra enn noengang i løpet av verdenshistorien. Hvor de hverken kan snakke til sine tropper på Tilbury, eller utforde tyskere til å mate fiskene, at politikerene trenger noe annet å krige mot, noe nytt å omtale som den største trusselen, noe nytt de kan krige mot, og noe nytt de kan styre over å få utløp for sin makttrang for?

Limousiner vitner om dårlig smak, men privatfly kan jeg forstå. Og når politikerne først har klart å lure skattebetalerne til å betale for det, så burde de få lov til å beholde den lille frynsegoden, til spott for stemmeberettigede som ikke visste bedre.

Og så kan noen, som meg, irritere seg over at det ikke finnes flere politikere som James Monroe, slik Finkelstein beskriver ham:
Monroe was a plain, formal man, who looked old-fashioned and lacked charisma. He stressed the freedom of the subject and the limitations of his office. His achievements – the acquisition of Florida, for instance – arose from his ability to compromise. He propitiated his antagonists and brought his enemies round.

And that sounds just fine to me.

Kanskje inaktivitet er en god ting når det gjelder politikere?

I prosessen med å sette meg inn i datalagringsdirektivet, har jeg bestemt meg for å legge ut linker til informasjonen jeg finner.

Først ut er Datatilsynets informasjonsfilm:

Det måtte skje før eller siden, tradisjonstro som vi er og ideologisk forutsigbart som programmet vårt er. Det er riktignok ikke det første i sitt slag, men når tre forskjellige målinger viser det, kan man begynne å ta det alvorlig: Høyre er større enn FrP. Godt jobbet, Erna, for å ha bygd opp en generell tillit hos folket (personlig merker jeg færre sure blikk nå enn før, når jeg går rundt med Høyre-button). Vi er på vår rettmessige plass.

Hva svarer FrP til dette? At målingene ikke bør tas alvorlig. Maken til arroganse.